granmeis

Granmeis er utbredt i Europa og østover i et belte gjennom Asia til Stillehavet. BirdLife Norge har beregnet at det hekker mellom 500 000 og 800 000 par i Norge.

Granmeisa blir cirka 12 centimeter og veier 11–14 gram. Den har relativt stort hode med fyldig nakke. Den lysegrå oversiden brytes av en langsgående lys stripe på vingen; granmeisas viktigste kjennetegn. Mattsvart hette, lysende hvite kinn og svart strupeflekk er også typisk. Granmeiser på Vestlandet har imidlertid ikke så hvite kinn som innlandsmeisene. Granmeis er svært lik løvmeis, men løvmeisa virker slankere, mangler den lyse stripen på vingen, har mer skittenhvite kinn og gir generelt et mer brunlig inntrykk enn granmeisas gråe inntrykk. Ungfuglene ligner de voksne.

Granmeisa er i hovedsak svært stedbunden. I enkelte år kan imidlertid flere foreta til dels vidstrakte vandringer. Det er spesielt årets ungfugler som på høstparten trekker i sørvestlig retning.

Granmeisa lokker med typiske titi-tæææ-tæææ og varsler med opphissete spitt! spitt! og et raskt sisisi. Sangen er et klagende tiuuu tiuuu tiuuu, mer sjeldent et litt surrende zi-zi-zerrrl. Den synger oftest i forbindelse med hekkingen, men høres også på sensommeren og av og til om vinteren.

Næringen består for det meste av insekter og edderkopper om sommeren, i tillegg frø i vinterhalvåret. Granmeisene leter etter mat i alle slags trær, ofte også på bakken. På ettersommeren og om høsten gjemmer de unna mat, særlig frø av bartrær, men også insekter og edderkopper.

Granmeisene spiser det de finner av hamstret mat, enten det er egen eller andres. De må imidlertid ha en svært god hukommelse. Frø merket med en radioaktiv isotop viste at hver granmeis hadde så godt som eksklusiv tilgang til sine egne frø gjennom vinteren. Andre meiser tok bare en mindre del av disse frøene. Det virker utrolig når en vet at en granmeis hamstrer mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter for vinterforråd.

• Les mer om hamstring og hukommelse i artikkelen om meiser

Granmeisparet hevder territorium gjennom hele året. Allerede i mars–april starter letingen etter reirplass. Paret hakker i fellesskap ut reirhull i en morken stubbe av gran eller løvtre, men kan av og til benytte gamle hull etter dvergspett. En sjelden gang kan de ta i bruk fuglekasse; da bør helst halve kassen være fylt med sagflis. Reirhullet er vanligvis 10–20 centimeter dypt før hunnen alene bygger reiret. Reirskåla består hovedsakelig av bast fra einerbark med tilsetning av hår og fjær, av og til også med spindelvev.

De 7–9 eggene er hvite med rødbrune prikker. Hunnen overnatter i reiret i eggleggingsperioden. Hun ruger alene i 14–15 døgn. Hannen mater maken fra før eggleggingen og gjennom rugetiden.

De nyklekte ungene veier rundt ett gram, og øker vekten med omkring ett gram per dag de første 10–12 dagene. Ungene mates av begge foreldrene; hovedsakelig med insektlarver og edderkopper.

Etter nær tre uker forlater ungene reiret, men er ennå avhengige av foreldrene et par ukers tid. Straks ungene er uavhengige, forlater de familieflokken og streifer omkring for å etablere seg i området.

I en fjellskog i Budal i Trøndelag ble eldste ringmerkede granmeis 9 ½ år. Mange ble 3–5 år gamle før de forsvant.

Territorielle granmeiser er stedfaste og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor territoriet hele livet. Vinterterritoriene er svært store, ofte rundt 25 hektar (fire territorier per kvadratkilometer). Det tilsvarer et samlet areal på størrelse med nær 60 fotballbaner. Områder med gode betingelser for granmeis er derfor fylt opp. Det resulterer i at mange av de unge ikke får eget territorium. Disse må forsøke å bli medlem av en vinterflokk av granmeiser inne på et hekkende pars territorium. Hver vinterflokk består av 4–6 medlemmer; 1 territorielt par av voksne og 1–2 par av ungfugler. Ingen er i slekt med hverandre.

Å være medlem av en slik vinterflokk er av største betydning. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres, kan medlemskap i en flokk være eneste mulighet for en ung granmeis til senere å etablere territorium i et gunstig område. Unge granmeiser som ikke lykkes i å bli flokkmedlem må enten trekke ut av området, slå seg ned i et mindre gunstig område eller friste skjebnen som streifer, det vil si farte rundt i håp om å oppnå flokkmedlemskap. Ingen av disse valgene har vist seg å være vellykket.

Den faste vinterflokken av granmeiser må ikke forveksles med de løsere blandede meiseflokkene med flere fuglearter. Om vinteren slutter granmeisene seg ofte til disse løsere flokkene på leting etter mat. Men territorielle granmeiser følger bare med så lenge den blandede flokken beveger seg innenfor deres eget territorium.

For å overleve kalde vinternetter må fuglene bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt. Når de skal sove, bruser de opp fjærene og stikker nebbet under ryggfjærene. For å redusere varmetapet om natta, senker de stoffskiftet og reduserer kroppstemperaturen inntil 9 °C (fra 41 til 32 °C). Dette kalles hypotermi. Når kroppstemperaturen nærmer seg den nedre grensen, begynner den sovende meisa å skjelve, noe som stabiliserer temperaturen.

• meiser
• fugler

• BirdID: Faktaside om granmeis