grammofon

Berliners grammofon var basert på den franske oppfinneren Édouard-Léon Scott de Martinvilles Phonautograph, patentert i 1857. Dette var imidlertid kun tenkt som et apparat for å registrere lydsvingninger, og Scott hadde neppe tenkt muligheten for at en slik prosess faktisk kunne reverseres.

Den (sannsynligvis) første som formulerte en slik epokegjørende idé var franskmannen Charles Cros som i april 1877, et drøyt halvår før Thomas Edison patenterte sin fonograf, beskrev dette reversible prinsippet i et brev til det franske vitenskapsakademiet (Académie des sciences) i Paris. Cros kom imidlertid aldri så langt at han fikk laget en praktisk modell. Det er ingen ting som tyder på at Cros og Edison kjente til hverandres arbeid.

Frem til midten av 1920-årene var grammofonteknologi en ren akustisk-mekanisk prosess: Under opptaket ble lyden fanget opp av et horn som ledet til en membran som drev selve graveringsnålen. Ved avspilling ble prosessen reversert: Avspillingsnålen drev et membran som var koblet til et horn som gjenga innspillingen. Hastigheten på de første innspillingene standardiserte seg etter hvert på 78–80 rpm (omdreininger per minutt), men variasjonene kunne være store.

Selve opptaket var gjerne en tungvint prosess: En sanger måtte stå tett inntil hornet, de andre instrumentene måtte plasseres etter sine relative styrkegrader. Enkelte instrumenter som dype strykere lot seg ikke spille inn og ble erstattet av dype blåsere som tuba og trombone. Det var normalt ikke mulig å høre opptaket umiddelbart etterpå siden den myke innspillingsvoksen dermed ville ødelegges.

Selv om akustiske opptak nok var teknologisk og lydmessig primitive etter dagens målestokk er det allikevel en kvalitet i disse som ofte går tapt ved nyere teknologi: De gir et ufullkomment — men uredigert og umanipulert — lydbilde av en musikalsk hendelse. Med mikrofoner, lydbånd og digitale redigeringsmuligheter ble nok resultatet gradvis bedre, men ofte på bekostning av «ærligheten» i det ferdige produktet.

På 1890-tallet ble Edisons sylindre markedsført i Frankrike av firmaet Pathé Frères (Brødrene Pathé). De utviklet etter hvert en alternativ grammofonplatetype med trekk både fra Edisons og Berliners patenter: Selve innspillingen ble gjort på en mastersylinder, vesentlig større enn Edisons, og deretter kopiert mekanisk over til en flat plate av Berliner-type, men med den forskjellen at graveringen her var vertikal, som på Edisons sylinder. Platene hadde en hastighet på 90 rpm, de ble avspilt fra senter og utover og fantes i en rekke forskjellige størrelser, fra 17 til 35 cm. Systemet fikk ingen stor betydning utenfor Frankrike, men hadde en viktig representant i Norden gjennom nordmannen William Farre, som gjorde en lang rekke innspillinger med skandinaviske kunstnere i tidsrommet 1903–1923.

Etter 1910 var det åpenbart at Edisons fonograf hadde tapt kampen mot Berliners grammofon, og i 1912 kom han med en alternativ flat plate: Edison Diamond Disc. Denne hadde også (som Pathé) vertikal gravering; den hadde hastigheten 80 rpm, var uvanlig tykk (6 mm) og krevde en spesiell grammofon. Den ble ingen suksess og forsvant fra markedet på tyvetallet.

Ved første halvdel av 1920-årene hadde utviklingen av elektronrør gjort det mulig å konstruere forsterkere for elektriske lydsignaler. Det gjorde det mulig å la det svake signalet fra en mikrofon drive et elektro-mekanisk graverhode. I løpet av 1926 hadde de fleste produsentene gått over til denne nye opptaksteknologien. Bruken av mikrofon betød en radikal forandring både musikalsk og teknisk. Dynamikk og balanse kunne nå manipuleres elektrisk under opptaket, og mikrofonen ga spesielt sangere helt nye muligheter. Karrieren til sangere som Bing Crosby og Jens Book-Jenssen var et direkte resultat av dette.

Elektriske grammofoner — hvor avspillingsnålen genererte et elektrisk signal som i sin tur ble forsterket og sendt til en høyttaler — ble også introdusert på midten av 1920-tallet, men brukte mye lenger tid på å bli allemannseie. I Europa var akustiske reisegrammofoner på markedet til langt inn på 1950-tallet.

LP-platen («Long Playing») ble introdusert av plateselskapet Columbia i 1948 og er fremdeles — bortsett fra innføringen av stereofonisk lydspor i 1957 — gjeldende standard for grammofonplater. Det eneste nye ved LP-platen var bredden på lydsporet som var mye mindre enn på skjellakkplatene; både materialet (vinyl) og omdreiningshastigheten (33¹⁄3 rpm) hadde vært benyttet av bransjen i mellomkrigstiden. Det var samspillet mellom disse tre komponentene som gjorde LP-platen til en kommersiell suksess, pluss en optimal timing rett etter verdenskrigen.

Columbias LP-plate ble lansert i de tradisjonelle størrelsene 10 og 12 tommer, hadde en spilletid på ca 25 minutter pr. side og var i første rekke beregnet på klassisk musikk. Konkurrenten RCA Victor ønsket ikke å ta i bruk det nye formatet, de hadde allerede under utvikling et alternativt system og lanserte derfor en mindre plate med diameter 7 tommer og en noe høyere omdreiningshastighet på 45 rpm. Dette førte til en flerårig kamp mellom de to konkurrentene om eierskap til standarder og om markedsandeler («The battle of the Speeds»), en kamp ingen av dem vant. I stedet delte markedet seg mellom klassiske utgivelser (33¹⁄3 rpm, 10″ og 12″) og populærmusikk (45 rpm, 7″, «singleplater»).

Stereofonisk lydgjengivelse krever prinsipielt to adskilte lydkanaler, og dermed skulle grammofonplaten med sitt ene fysiske lydspor ikke være egnet til slikt. Men ved å kombinere de to opprinnelige prinsippene vertikal og horisontal modulasjon samt en to-kanals avspillingspickup som kan avtaste begge svingeretninger er det mulig. Den praktiske løsningen kom i 1958, her er modulasjonsretningen dreid 45 grader slik at de to kanalene er innspilt i hver sin sideflate av sporet.