gjendøpere

Gjendøpernes radikale idealer hadde noen viktige felles trekk. Døperne delte Martin Luthers (1483–1546) og Ulrich Zwinglis (1484–1531) ønske om å fornye kristendommen med utgangspunkt i Bibelen, men skilte i første omgang lag i spørsmålet om barnedåp. Navnet gjendøpere fikk de fordi de gikk inn for voksendåp og mente barnedåpen ikke var tilstrekkelig som innvielseshandling for sanne kristne. Gjendåp ut fra disse forutsetningene ble første gang praktisert i Zürich i 1525, men ble avvist som vranglære av byrådet i Zürich.

I tillegg distanserte gjendøperne seg oftest både fra kirkelige og verdslige myndigheter og søkte en livsform i utkanten av vanlig samfunnsliv. Denne avstanden til organisert samfunnsliv kom til uttrykk ved at de nektet å avlegge ed til øvrigheten, noe som var forventet for å bekrefte forpliktelser i en rekke sammenhenger på 1500-tallet. Gjendøpernes edsnektelse styrket myndighetens uvilje mot dem.

Endelig var mange gjendøpergrupper opptatt av Bibelens tekster om endetiden og ventet Kristi snarlige gjenkomst til jorden. Kristi gjenkomst til tusen års herredømme med de sanne troende ble forkynt av flere av bevegelsene ledere. Mest berømt er det såkalte døperriket i Münster i Westfalen i 1534–1535 under ledelse av Jan van Leyden. Gjennom en periode på 16 måneder inntok gjendøperne byen, satte de ordinære «gudløse» myndighetene ut av spill og opprettet sitt eget regime, «det nye Jerusalem». De forsøkte blant annet å innføre fullt eiendomsfellesskap og etter hvert også polygami, før hele tiltaket ble nedkjempet og stoppet av de ordinære kirkelige og verdslige myndighetene. Tre av døperrikets ledere ble henrettet på torget i Münster i 1536, og de torturerte kroppene deres ble deretter plassert i jernbur og hengt opp fra tårnet i Lambertikirken i Münster til skrekk og advarsel for folket.

Den første gjendøperen, Felix Manz, ble henrettet ved drukning i Zürich i 1527, etter at byrådet i Zürich hadde innført dødsstraff for voksendåp året før. I 1529 vedtok også den tyske riksdagen i Speyer at gjendåp skulle straffes med døden i hele Det tyske rike, og et stort antall døpere måtte bøte med livet i tiden som fulgte.

Gjendøpernes status som forfulgte gjorde at de ikke kunne slå seg ned fast på bestemte områder. Flere av deres ledere reiste rundt i Europa og forholdt seg til nettverk av tilhengere. I tiden fram til 1550 fantes de fleste gjendøperne i et belte som strakk seg fra det østlige Bayern oppover til det nordvestlige hjørnet av Nederlandene (Emden). Fra 1550-årene av, da reformasjonskirkene gikk inn i faste politiske former i de konfesjonelle statene i Europa, ble Nederlandene det viktigste fristedet for restene av gjendøperbevegelsen. En del gjendøpere søkte også tilflukt i Preussen.

Døperbevegelsen rommet flere interessante teologer. I bevegelsens første fase var Balthasar Hubmaier (1485–1528) viktig. Han angrep barnedåpen i diskusjon med Zwingli og skrev traktater om flere temaer som ble sentrale for den radikale reformasjonen, før han ble brent i Wien. En teologisk inspirator for døperbevegelsen i Münster var Melchior Hoffman. Han utfoldet et betydelig teologisk forfatterskap i 1520-årene og besøkte både Sverige og Danmark før han kom til Strassburg og forkynte Jesu gjenkomst der i 1533. Etter opptøyene med døperriket i Münster ble han fengslet og holdt i fangenskap til han døde i 1543.

• reformasjonen
• voksendåp
• baptisme
• kristendommens historie

• Baylor, Michael G., red.: The Radical Reformation, 1991, ISBN 0-521-37948-2
• Clasen, Claus-Peter: Anabaptism : a social history, 1525-1618, 1972, ISBN 0-8014-0696-x
• Goertz, Hans-Jürgen: The Anabaptists, 1996, ISBN 0-415-08238-2
• Kaufmann, Thomas: Die Täufer. Von der radikalen Reformation zu den Baptisten, München, C.H.Beck Verlag, 2019, ISBN 978-3-406-73866-1