garving

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff. Den består hovedsakelig av følgende operasjoner:

1. Utvanning eller bløtlegging for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder.
2. Kalking for å svelle kreatinet og få hår, overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i en oppløsning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid.
3. Avhåring ved at man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden og medfølgende kjøtt med en skarp kniv, roterende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner.
4. Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved behandling med en svak syre, for eksempel melkesyre, i «haspler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som inneholder proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elastin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisingen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, for eksempel fra hunder og høns.
5. Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgraden som kromgarving krever.

Ved at man varierer varighet, temperatur og kjemikalier ved de forskjellige forbehandlingsprosessene kan det ferdige lærets egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og beising være kortvarig.

Selve garvingen foregår på forskjellig måte:

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tørkingen, som foregår ved sentrifugering, utpressing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og sluttbehandles ved falsing, sliping, spalting, lakkering med mer.

Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for for eksempel sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, porteføljer, møbler og bokrygger, og kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler.

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge, og garverne nevnes blant håndverkerne i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen i 1276. Denne loven var en formalisering av eksisterende rettsregler i byen og henviser til regler for brannvakt og vektertjeneste, plassering av kjøpmannsboder og håndverksbedrifter.

Faget ble innført i Bergen Borgerbok i 1567 under navnet skinnbereder og hadde da sitt eget håndverkerlaug. Laugets vedtekter ble revidert og godkjent av styresmaktene i København i 1731.

Tradisjonelt ble garving utført på gården og da særlig på gårder med god tilgang til rennende vann. På 1900-tallet ble det stadig større fokus på utslipp og forurensning, og garveriene gikk over til fabrikkdrift.

Norges eneste gjenlevende, industrielle garveri, Granberg Garveri, startet opp i 1951 og holder til i Ølensvåg i Vindafjord kommune. Firmaet Ulu of Norway i Vågå kommune, tidligere Jutulskinn, bruker gamle naturmetoder når de garver.

• pels
• laug