Gammastråling, som også skrives γ-stråling, er energirik elektromagnetisk stråling fra radioaktive atomkjerner.
Ved høye doser kan gammastråling, som annen nukleær stråling, være helseskadelig. Men nettopp denne egenskapen benyttes innenfor medisin for å drepe kreftceller som er mer følsomme for stråling enn normale friske celler. Gammastråling brukes også til flere teknologiske formål.
Gammastråling er elektromagnetisk stråling som oppstår ved endringer i strukturen til atomkjernene eller ved henfall (desintegrasjon) eller tilintetgjørelse (annihilasjon) av elementærpartikler. Sammen med alfa- og betastråling er gammastråling en av de vanligste formene for nukleær stråling. Som oftest knyttes gammastråling til radioaktivitet.
Gammastråling består av fotoner, i likhet med røntgenstråling, men har generelt kortere bølgelengde og høyere energi enn det som kalles røntgenstråling, selv om det også er et overlappende energiområde. Gammastråling kan ha energier fra noen få keV til omkring 10 MeV, mens røntgenstråling, som har sin opprinnelse i grunnstoffenes elektronstruktur, har energier fra noen få keV for grunnstoffer med lavt atomnummer til mer enn 150 keV for grunnstoffer med de høyeste atomnumrene.
Forskjellige fagmiljøer bruker betegnelsen på ulik måte. Til forskjell fra i kjernekjemi og kjernefysikk brukes betegnelsen gammastråling innenfor astrofysikk ofte om elektromagnetisk stråling med energi over 100 keV, mens betegnelsen røntgenstråling brukes for energier lavere enn 100 keV.
Gammastråling ble eksperimentelt oppdaget i 1900 av Paul-Ulrich Villard, som studerte det radioaktive stoffet radium. Ernest Rutherford kalte denne strålingen for gammastråling på grunn av den gjennomtrengende naturen, og til forskjell fra alfa- og betastråling, som han hadde oppdaget og navnsatt tidligere.
Opprinnelig ble gammastråling brukt om den del av de radioaktive strålene som var mest gjennomtrengende, som ikke syntes å virke ioniserende langs sin bane og som ikke ble påvirket av elektriske eller magnetiske felter.
Gammastråling har stor gjennomtrengningsevne i vev og brukes innen medisin til kreftbehandling. Ved bestråling av kreftsvulster fra ulike vinkler vil gammastrålene ha en ødeleggende effekt primært på kreftvevet og i mindre grad på det friske vevet som omgir svulsten.
Radium (isotopen 226 Ra) finnes naturlig forekommende som desintegrasjonsprodukt fra 238 U. Denne og dens desintegrasjonsprodukter sender ut gammastråling, og den ble tidligere mye brukt innen medisin til kreftbehandling. I dag har i stor grad andre strålekilder overtatt, ikke minst radionukliden 60 Co som produseres ved nøytronbestråling av naturlig forekommende kobolt i en kjernereaktor.
Gammastråling som observeres i verdensrommet gir informasjon om hendelser som avgir ekstremt store mengder energi, slik som supernovaer.
På grunn av sin ødeleggende effekt på organismer, kan gammastråling brukes til å ødelegge bakterier som er til stede på for eksempel frukt, grønnsaker, kjøttvarer, krydder og så videre, og til sterilisering av for eksempel melkekartonger. Dette fører til en lengre holdbarhet for matvaren, siden forråtnelsen forårsaket av bakterier minimeres, og til redusert helsemessig påvirkning av giftige bakterier.
Gammastråling er ioniserende stråling, det vil si at den kan bryte kjemiske bindinger. Innenfor miljøteknologi brukes denne egenskapen blant annet for å bryte ned giftige kjemiske stoffer som polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) og polyhalogenerte hydrokarboner til stoffer som er mindre skadelige.
Noen andre viktige bruksområder for gammastråling og gammakilder i dag:
Kommentarer (1)
skrev Ulrikke Johansen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.