Gambe er et strykeinstrument som man holder mellom knærne og stryker på med en bue. Gamben har seks strenger, flat bunn og tverrbånd. Navnet er en forkortelse for viola da gamba og betegner egentlig en instrumentfamilie med gamber i flere størrelser.
Gamber var svært utbredt i Europa i renessansen og barokken. Det viktigste gambeinstrumentet var utvilsomt bassgamben, som i ensemblemusikken var en forløper for celloen.
Gamben har trolig sine røtter i Sør-Europa i middelalderen. Instrumentforskerne er imidlertid noe usikre på om instrumentet ble utviklet i Italia, Frankrike eller Spania. Trolig er de tidlige gitarene som blant annet vihuela utgangspunktet for gamben, ved at man begynte å spille med bue på disse instrumentene.
Gamben ble raskt svært populær over store deler av Europa. De tidligste utgavene var noe større enn de gambene vi kjenner i dag, men størrelsen ble etter hvert noe mindre og strengeantallet redusert fra syv til seks. Dette gjorde instrumentet mer kompakt og enklere å spille, noe som økte populariteten ytterligere.
Gamben skiller seg fra fiolinfamilien (fiolin, bratsj, cello og kontrabass) ved at den har en annen form, flat bunn, normalt to ekstra strenger og flyttbare tverrbånd av tarmstrenger på gripebrettet. Den stemmes vanligvis i kvarter med en ters i midten, slik som på blant annet lutten, mens fiolinfamilien er stemt i kvinter.
Når man spiller på gambe blir buen holdt med såkalt underhåndsgrep og er vanligvis noe konveks, slik som de tidlige fiolinbuene. Instrumentet finnes i fire ulike størrelser; diskantgambe, altgambe (også kalt tenorgambe), tenorgambe (også kalt bassgambe) og den store og dypest stemte violone.
Viola da gamba ble brukt i en rekke ulike musikktyper, både innen verdslig og religiøs musikk. Ensembler med gamber i ulike størrelser, gjerne kalt consorts, var svært utbredt på 1600- og 1700-tallet, spesielt i England. Consortene framførte både vokalmusikk og original instrumentalmusikk.
Instrumentet ble spesielt populært i aristokratiet og blant de kongelige, og i renessansen ble gamben gjerne benyttet til å ledsage både vokal musikk og andre former for instrumentalmusikk ved hoffene. I barokken ble viola da gamba sett på som en helt essensiell del av ensemblemusikken, og en rekke komponister skrev musikk for instrumentet, både solostykker og musikk for ulike ensembler, gjerne i kombinasjon med andre stryke- og knipseinstrumenter. I tillegg kunne gamben fra tid til annen bli brukt i mer folkelig musikk.
Utover på 1700-tallet ble gambene gradvis utkonkurrert av den stadig mer populære fiolinfamilien, som på grunn av sin noe kraftigere lyd fungerte bedre i de nye og større konsertsalene. Bassgamben ble imidlertid fortsatt en tid benyttet både som soloinstrument og generalbassinstrument sammen med cembaloet, før den etter hvert ble erstattet av celloen. Utover på 1800-tallet ble det fortsatt enkelte steder bygd bassgamber, og en del komponister skrev fremdeles musikk for instrumentet.
Fra midten av 1900-tallet sørget tidligmusikk-bevegelsen med engelske Arnold Dolmetsch i spissen for at interessen for viola da gamba igjen økte. Dette gjelder spesielt bassgamben, og det blir i dag bygd en rekke slike instrumenter av høy kvalitet.
Opp gjennom musikkhistorien har en rekke kjente komponister skrevet musikk for viola da gamba. Johann Sebastian Bach skrev en rekke verk for instrumentet, inklusive flere suiter for gambe. Disse suitene blir regnet blant noe av det beste som er skrevet av barokkmusikk.
I tillegg har blant andre komponister som Georg Friedrich Händel, Henry Purcell, Marin Marais, Carl Philipp Emanuel Bach, Carl Friedrich Abel og Tobias Hume skrevet flere kjente stykker for viola da gamba.
Ordet gambe brukes også om en åtte-fots labial orgel-stemme med etterlignet gambeklang.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.