gårdsnavn

Ett av de eldste av disse etterleddene er -vin, et gammelt ord for eng eller beite, brukt i rundt 1000 navn i Norge (for eksempel Hovin og Skodvin, men oftere i omdannede former på -en, -n, -e, -i og -a: Bergen, Bryn, Ullern, Høvre, Grini, Nesta). Vin finnes også ofte usammensatt, da oftest i flertallsform som Vinje, Vinjar.

Vin-navnene tilhører i all hovedsak perioden før vikingtida, og mange kan dateres til de første århundrene av vår tidsregning.

Om lag like gammelt som vin er navneleddet heim, som også er brukt i rundt 1000 norske navn.

Heim framstår nå ofte som -um (Bærum) eller -eim (Seim), men også som -im (Askim) eller -em (Sem). Formene med -um er imidlertid falt sammen med yngre navneformer i dativ flertall som Torpum og Haugum.

Også etterleddene -land og -stad tilhører i all hovedsak førkristen tid. Langt de fleste av de rundt 2000 norske land-navnene finnes på Sørlandet og Vestlandet. De om lag 2500 norske stad-navnene er derimot spredt over hele landet nord til Troms, men aller vanligst er de i de indre bygdene på Østlandet og i Trøndelag.

Navnene er vanlige også i Sverige (rundt 2000), mens det i Danmark bare er om lag 220. På Island er dette det vanligste navneleddet med rundt 1160 forekomster (-staðir). Dette viser at navneklassen var produktiv i perioden før og under vikingtida.

Etterleddet -set finnes i rundt 900 navn, flest fra Sunnfjord og nordover til Nordland og på Østlandet, særlig i Mjøsbygdene. Navneleddet har vanligvis vært forklart som bosted, men nyere forskning tyder på at det opprinnelig har vist til en type slåttemark. Også disse navnene tilhører særlig vikingtida.

Det samme gjelder de om lag 950 norske navnene på -by (østnorsk form) og -bø (hovedsakelig vestnorsk), som betyr gård, gårdpart eller dyrket del av nedlagt gård, i noen tilfeller grend eller bygd. De rundt 120 usammensatte By og Bø er oftest langt eldre enn de sammensatte. Etterleddet -by er også utbredt i Sverige (rundt 3400 navn) og i Danmark (rundt 650), og det er et viktig kjennetegn på nordisk bosetning i Storbritannia.

Navn som viser til jorddyrking, kalles vekstnavn eller oppgangsnavn.

Langt det vanligste er Rud/-rud (og Rød/-rød), med rundt 3000 gamle navn i Norge og nesten like mange i Sverige. Med få unntak finnes de norske navnene på Østlandet, og aller flest er det i Østfold (rundt 760) og Akershus (rundt 600). Svært mange har et personnavn som forledd, mange av dem navn som kom i bruk etter trosskiftet på 1000-tallet.

De aller fleste rud-navnene stammer fra kristen høymiddelalder. Rud betyr rydning, og etter nedgangstidene som fulgte Svartedauden i 1349–1350, dukker navnetypen opp igjen på 1600-tallet. Om lag 2000 nye navn kom til i løpet av de neste 250 årene.

Etter Svartedauden ble mange gårder liggende øde, og i noen tilfeller ble navnet glemt. Da disse ble tatt opp igjen, fikk de ofte navn som Ødegården, Øydgard(en), Aune(t) og lignende. Fra 1500-tallet og utover kommer en ny vekst med til dels andre vekstnavn enn de gamle rud-navnene, for eksempel Rydningen, Rønningen. Andre kan vise til dyrkingsmåte, for eksempel svebruk (Brenna, Svea, Bråten), alder (Ny-), oppdeling av en større gård (for eksempel Øver-, Ner-, Sør- og så videre) eller bosetning på deler av en gård (Hagen, Lykkja, Jordet) eller til beliggenheten (Bakken, Haugen og så videre). Husmannsvesenet på 1600-, 1700- og 1800-tallet viser seg blant annet i navn på -eie, -stua med navnet på hovedgården som forledd, og -plass(en), -plasset, gjerne med et personnavn som forledd.