Funksjonalisme kan i arkitekturen betraktes som en generell betegnelse på det at en bygnings utformning i overveiende grad skal bestemmes av praktiske hensyn. Også historisk arkitektur kan oppvise eksempler på slike byggverk. Som eksempler kan nevnes romerske nyttebyggverk, middelalderborger og mye av den industrielle og kommersielle arkitekturen på 1700- og 1800-tallet. I tillegg har symbolske funksjoner også spilt stor rolle, men disse er ikke alltid blitt regnet inn under begrepet funksjonalisme.
Funksjonalismen som bevegelse har sine røtter i 1800-tallets nye byggeoppgaver, ny byggeteknikk, nye materialer (i første rekke stål og armert betong) og nye kulturelle og estetiske idealer. Allerede Karl Friedrich Schinkel søkte å åpne veien mot en arkitektur tilpasset industrialismens tidsalder. Den nye søken fikk også uttrykk gjennom den franske forfatteren og journalisten Theophile Gautier, som i 1850 fremholdt: «Så snart vi vet hvordan vi skal bruke de materialene som industrien forsyner oss med, vil vi være i stand til å skape en arkitektur som er vår egen.»
Noe av denne funksjonalisme-bevegelses røtter finnes hos A. Welby Pugin og i den britiske Arts-and-Crafts-bevegelsen, foruten hos Eugène-Emmanuel Viollet-le-Duc, som i sin Entretiens sur l’architecture (1872) fremholdt at arkitektur skulle være uttrykk for sin tids teknikk og materialer. De nye idealene kom til uttrykk også gjennom Chicagoskolen, der Louis Sullivan i 1880-årene formulerte slagordet «Form follows function».
Letingen etter noe nytt førte i første omgang til en ny stil: art nouveau. Den ble imidlertid oftest realisert med mange og kostbare håndverksmetoder, som på grunn av prisen ikke var noen løsning på boligmangelen. Auguste Perret sto for en alternativ teknisk og arkitektonisk utvikling etter århundreskiftet, med epokegjørende bruk av armert betong. Dette lærte hans assistent, den unge Charles Edouard Jeanneret (senere Le Corbusier) av og fremholdt at nye idealer og metoder allerede kom til uttrykk i samtidens industribygg. Blant disse kan fremheves Peter Behrens’ Turbinenfabrik (1909) og Walter Gropius’ og Adolph Meyers Fagus-fabrikk (1911). Disse tegnet også en mønsterfabrikk for Deutscher Werkbund som utstillingspaviljong i Köln (1914) – begge eksempler på tidlig funksjonalisme.
Samme år lanserte Jeanneret sitt epokegjørende husprosjekt «Dom-ino». I 1920 formulerte han slagordet om at et hus er «en maskin til å bo i», som ble et motto for funksjonalismen. I Nederland oppsto bevegelsen De Stijl (1917), med vekt på kombinasjon av god design med industrielle metoder. I Tyskland fikk Walter Gropius i 1919 opprettet skolen Bauhaus og ble rektor her. Fra begynnelsen av 1920-årene arbeidet man ved skolen for å skape bro mellom håndverk, industri og kunst, og – etter innflytelse fra De Stijl – tok skolen opp den industrielle massefabrikasjonens muligheter til god, nyskapende design.
De nye tankene gjorde seg gjeldende i flere europeiske land, noen steder i form av retningen konstruktivisme. Noen av bevegelsens arkitekter stiftet i 1928 arbeidsfellesskapet CIAM. Funksjonalismens arkitekter mente at den nye arkitekturen ikke skulle være noen stil, men en metode. Den innebar at hver byggeoppgave skulle løses med spesiell vekt på de fysisk-funksjonelle, konstruktive og økonomiske kravene oppgaven stilte. Noen arkitekter mente at dette var nok for å kunne løse en oppgave godt. Andre innså at selv om funksjonelle krav ble løst, kunne det likevel resultere i flere alternativer for utformingen, og valget mellom disse ville innebære god eller dårlig arkitektur.
Mange arkitekter var opplært i nyklassisisme, noe som kan ha gjort det lettere å foreta slike valg. Men selv om funksjonalismens metode ikke i utgangspunktet innebar forhåndsgitte former, står det ikke til å nekte at mange av funksjonalismens byggverk fikk felles trekk, for eksempel flate tak, rene (ofte hvite) veggflater og vinduer samlet i vindusbånd. Disse trekkene var lette å etterligne uten dypere analyse av byggeoppgaven, og det oppsto dårlige og overfladiske etterligninger som ble omtalt med skjellsordet funkis.
Funksjonalismen omfattet også planfaget. Det ble lagt vekt på åpne løsninger (såkalt fri plan) med lys og luft, som reaksjon mot byenes tettbyggede kvartaler uten lys og luft, som ga grunnlag for ulike sykdommer. Et tidlig byplaneksempel er den tyske Siemensstadt med lamellbebyggelse. Man analyserte også trafikkstøyproblemer og foreslo lamellblokker tverrstilt på vei, med lav butikkfløy langs veien. Butikkfløyen og de tverrstilte blokkene skulle da sammen motvirke trafikkstøy. Samtidig var det et krav at lamellenes lengderetning ble lagt nord/syd, slik at solen kunne nå begge langsider.
Både husprosjektering og planarbeidet ble i de fleste tilfeller gjort etter relativt generelle metoder og modeller, i stedet for å ta det konkrete stedet som utgangspunkt. At dette kunne føre til miljøfattigdom, ser det ikke ut som om man var klar over den gang. Andre verdenskrig innebar imidlertid starten på en nyorientering, som etter hvert har lagt større vekt på miljø- og stedegne løsninger. Townscape-bevegelsen og den internasjonale arkitektgruppen Team Ten, der den norske arkitekten Geir Grung var medlem, er eksempler på dette.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.