Den moderne form for ringmerking ble startet i 1899 i Danmark og har vært avgjørende for utforskningen av fuglenes trekkveier. Man inndeler fugleartene i fire hovedgrupper etter deres vandringsvaner: 1) trekkfugler, 2) invasjonsfugler, 3) streiffugler og 4) standfugler, men skarpe grenser mellom dem finnes ikke.
Trekkfuglene har en årlig, regelmessig forflytning, som er sesongbestemt og forutsigbar, av mer eller mindre hele populasjoner mellom forplantningsområdet og vinterkvarteret. Ordet fugletrekk i streng forstand brukes kun om slike arter. De kan inndeles videre i kort-, mellom- og langdistansetrekkere. De fleste arter av norske og europeiske trekkfugler overvintrer i Europa (kort- og mellomdistansetrekkere) eller Afrika, men noen få arter, blant annet lappsanger og rosenfink, overvintrer i Asia. Noen få arter som hekker i Øst-Asia trekker også til Afrika.
Invasjonsfugler viser helt uregelmessige forflytninger enkelte år, trolig på grunn av overbefolkning eller næringsmangel.
Streiffugler foretar relativt korte og uregelmessige vandringer som resulterer i en spredning, men ingen forskyvning av populasjonen.
Standfugler blir i hekkeområdet hele året. I Norge er det få fugler som fullt ut regnes som standfugler, blant annet gråspurv, skjære og ravn, men også blant disse vil noen individer fra tid til annen legge ut på streif. En del arter som regnes som standfugler forflytter seg likevel over kortere avstander, for eksempel fra høyere til lavere områder i terrenget. En rekke arter er delvis standfugler, og her finnes alle overganger. Hos noen arter trekker de fleste eller bare de unge sørover, mens de øvrige blir igjen. I Norge overvintrer noen få prosent av svarttrostene, mens i Danmark overvintrer samtlige. Hettemåken er typisk trekkfugl i Norge, mens de danske er standfugler og så videre.
En spesiell form for trekk kalles sløyfetrekk. Vår- og høsttrekket går da ikke gjennom de samme områdene. For eksempel storlommene, som hekker i Vest-Sibir, trekker om høsten direkte til Svartehavet og om våren videre opp til Østersjøen og i sløyfe tilbake til Sibir. Et annet særpreget trekk kalles fellingstrekk.
Den lengste distanse hos norske trekkfugler tilbakelegger rødnebbterna, som flytter fra Svalbard til Sør-Afrika og dels henimot Antarktis. To ganger om året tilbakelegger den rundt 15 000 kilometer. Ved hjelp av små geologgere har forskere fulgt trekket til rødnebbterner fra hekkeområdet på Grønland. De flyr helt ned til overvintringsområdet i Sørishavet, og tilbakelegger hele 70 900 kilometer fra hekkeområdet til overvintringsområdet og tilbake. Det lengste sammenhengende fugletrekk uten tilførsel av næring er lappspovens trekk fra Alaska til New Zealand. Det er på hele 11 500 kilometer og tar nesten 9 dager.
De faktorer som setter trekket i gang både vår og høst, kan ha en viss tilknytning til værforhold og ernæring. Vi vet samtidig at lysets variasjon med årstidene stimulerer kjønnskjertlene og trekkdriften. Man regner imidlertid med at en hormonproduksjon fra blant annet hypofysen gir de primære impulsene som fører til utløsningen av trekket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.