frimerker

At frimerker er å betrakte som kunst – og fryd for øyet – blir tydelig ved at både Posten selv, men også andre organisasjoner årlig tar initiativ til avstemming av «årets vakreste frimerke» – både innenlands og internasjonalt. Frimerket med motivet snøugle vant pris i 2018, og de åtte norske frimerker utgitt 2001 til 100-årsjubileet for Nobels Fredspris ble kåret til verdens vakreste frimerkeserie dette året.

Noen frimerkemotiv blir til ved foto eller tegninger som deretter blir forminsket til trykkeoriginaler. I andre tilfeller lages trykkeoriginalen av gravører som inngraverer motivet i stålplater, en nitid tålmodighetsprøve med stor presisjon over 4–5 uker og ved hjelp av stikkel, hodelupe eller mikroskop.

Foruten at flere kjente norske malerier er gjengitt på frimerker, har en rekke kjente malere, designere, grafikere og gravører utmerket seg med god frimerkekunst.

Her nevnes noen kjente fra etterkrigstiden: Dagny Tande Lid (1903-1998), Arne Johnson (1907-1994), Arne E. Holm (1911-2009), Johannes Haukland (1918-2015), Knut Løkke-Sørensen (1931-2021), Bruno Oldani (1936-2021), Sverre Morken (født 1945), Viggo Ree (født 1950) og Enzo Finger (født 1955).

De kjente posthornfrimerkene kom i 1872 og regnes som verdens lengst benyttede frimerkemotiv, og fra 1877 ble verdien på frimerkene påført i øre i stedet for skilling. De gamle skillingsmerkene var imidlertid gyldige til frankering fram til 1. april 1908, etter omregningskurs 3 skilling = 10 øre.

Motivene på norske frimerker var imidlertid preget av unionstiden fram til 1905, ved at våre felles konger var portrettert der de første 50 årene. Som en kuriositet kan nevnes at Oscar I preget norske frimerker fra 1856, mens han aldri kom på svenske merker. Ellers var riksvåpen og posthorn typiske frimerkemotiv de første 60 årene, og selv om de var kunstnerisk utført, var de først og fremst å betrakte som «etiketter» til nytte for postverket – bruksfrimerker.

Som bruksfrimerker står de norske posthornfrimerkene i en særstilling. Motivet er fortsatt i bruk, og serien kan «feire» 150-årsjubileum i 2022. Arkitekt Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno tegnet de første, og ble «belønnet» med 15 spesidaler (60 kroner) for originaltegningen. Senere har nye kunstnere gravert og «justert» motivet. Von Hanno (1826 – 1882) er også kjent som arkitekt for mange monumentale bygninger i Oslo.

Til grunnlovsjubileet i 1914 kom imidlertid et jubileumsfrimerke, Norges første utgave av særfrimerker – med malerisk motiv. I årene som fulgte kom nye frimerker for å markere både historiske begivenheter, som slaget på Stiklestad, og for å hedre kjente norske personer, gjerne frimerkeportretter for å markere 100-årsdag for fødsel. Men også Norge – som mange andre land – benyttet frimerker som «Norgesreklame» eller for å markere suverenitet, som tilfelle var med Svalbardfrimerker i 1925.

Ikke overraskende ble frimerker brukt i propagandaøyemed i okkupasjonstiden. Ikke bare ble det trykket mange frimerker og merker med kongeportrett og kongesymboler ble erstattet av «ministerpresidenten», men mange motiver hadde også brodd mot «fienden». Bruksfrimerkene ble overtrykt med en «V» som symboliserte seiersgudinnen Viktoria/Victoria, altså tysk seier. I denne tiden hadde mange frimerker tilleggsverdi til inntekt for krigsofre. Som «mottiltak» lot London-regjeringen våren 1945 trykke en serie med motiver som skulle oppmuntre nordmenn i Norge, blant annet et merke med teksten «VI VIL VINNE».

Mens 1950- og 60-tallet var preget av nye bruksfrimerker og flere markeringer av jubileer, fikk vi fra 1970-tallet en mer aktiv frimerkepolitikk i Norge, men årlige frimerkeprogram.

Historikere bisto Posten i valg av begivenheter som burde markeres, og etter at Postens øverste ledelse godkjente programmet, startet forberedelsene med utforming av merkene ved hjelp av ulike kunstnere. Et sted i denne prosessen velges farger, verdier, opplag og trykkemetode. Enkelte år har programmet også hatt med særutgaver til inntekt for veldedige og andre gode formål.

Fram til 2000 benyttet Posten norske trykkerier til å lage frimerkene. Trykkerimetodene har vært under stadig utvikling, og gjennom historien er benyttet høytrykk (herunder boktrykk), dyptrykk (herunder ståltrykk) og flattrykk (herunder offset). Etter at seks forskjellige trykkerier var benyttet de første 40 årene, sto Chr. H. Knudsen for trykkingen fram til 1937. I denne perioden var boktrykk den vanligste trykkemetoden.

Da Emil Mostues AS overtok trykkingen dette året ble det benyttet offset i en farge. Moestue var eneleverandør fram til 1962, benyttet senere dyptrykk og deretter flerfarget offset fra midten av 1870-tallet. Fra 1962 deltok også Norges Banks Seddeltrykkeri (NBS) i trykking av frimerker etter å ha innkjøpt en maskin for ståltrykk. Fra 1996 til år 2000 var NBS alene om trykkingen av norske frimerker og benyttet da flerfarget offset. Etter den tid har trykkingen skjedd utenlands etter ordinære anbud. NBS ble for øvrig avviklet i 2007 så også norske pengesedler trykkes i utlandet.

Fra 1968 ble frimerkene trykt på fosforescerende papir for at postsendingene skulle kunne behandles maskinelt. Dette skjedde i tre etapper: Først ordnes (vendes og legges samme vei), deretter stemples, og til slutt sorteres optisk etter påførte postnummer.

Det mest vanlige er at frimerker har vært trykket i ark – med 50 eller 100 merker, men tidlig i historien kunne de samme merkene bli solgt i små hefter. Fra 1972 har det blitt utgitt miniatyrark med ett eller flere merker, og de siste årene har Posten i Norge også utgitt frimerker i ruller. Lenge kunne hefter med frimerker også kjøpes på automater utenfor postkontorene. Mens frimerkene lenge hadde gummiert lim på baksiden, har det de senere år blitt mer vanlig med selvklebende frimerker.

I tillegg til ordinære frimerker har Posten latt trykke tjenestemerker til bruk for offentlig post. Også egne portomerker som ble satt på brev i tidligere tider for å vise hva mottakeren skulle betale når brev ikke var forhåndsfrankert. I tillegg har posten tilbudt helpost; postkort, kortbrev og aerogram hvor eget frimerkeavtrykk viste at porto var betalt.

Private frimerker henviser ikke til de frimerkene som ble benyttet av organisasjoner som distribuerte brev rundt pr 1900, se bypost. Derimot startet Posten tidlig med å ’skreddersy’ frimerkeløsninger til ulike kundegrupper, og for å imøtekomme individuelle ønsker og behov. Private firma fikk mulighet til å bestille ferdigfrankerte konvolutter og kort, gjerne påført firmanavn og logo. Fra mellomkrigstiden organiserte Posten også egne tilbud til frimerkesamlere, se artikkel om frimerkesamling.

I 2006 etablerte Posten også et tilbud om personlige frimerker. Ved en enkel nettbestilling og et lite tillegg til portobeløpet, og ved å legge ved bilde av ønsket motiv, fikk man noen dager senere tilsendt et ark frimerker. Selvsagt kunne disse merkene benyttes til å frankere dagligpost, men tilbudet ble først og fremst en populær løsning til frankering av invitasjoner og takkekort til bryllup, konfirmasjoner, dåp, samt julekort.

Selv om postmannen Rowland Hill (1795–1879) er blitt tillagt æren for innføring av frimerker i 1840, var ideen klekket ut av andre flere år tidligere.

Allerede i 1834 hadde den skotske boktrykkeren og bokhandleren James Chalmers (1782–1853) utarbeidet et forslag om forutbetaling av porto ved hjelp av ganske små papirmerker med påtrykt verditegn og gummiert bakside, trykt sammenhengende i ark. Merkene skulle kunne klippes ut etter behov og klebes på brev, og deretter makuleres av postverket med et stempel.

Boktrykker Chalmers hadde den «tekniske løsningen» klar, men utfordringen var selve portoen og de mange portosatsene som varierte med både vekt og avstand. I tillegg var det bare en liten andel av brevene som ble forhåndsbetalt, for portoen skulle fordeles på flere ledd i transportkjeden, og det samlede portobeløpet var ikke kjent før brevet ble utlevert til mottakeren.

I Norge hadde postmesteren i Kongsvinger, Ole J. Tommelstad (1787–1864), i 1834 fått avslag fra Poststyrelsen på et forslag om ens porto for brev – uavhengig av avstand, og at avsenderen kunne betale portoen helt fram til mottakeren. Tre år senere lanserte postkollega Hill – som også var pedagog – et forslag om enhetsporto i England. Innenlands skulle det koste én penny for brev inntil 15 gram – uansett avstand. I forslaget som ble trykt i skriftet The Post Office Reform, framla han resultat fra undersøkelser som viste at omkostningene ved brevtransporten ikke økte så mye med avstanden, men mest med vekten.

Etter lang debatt vedtok Parlamentet postreformen, som ble gjort gjeldende fra 10. januar 1840, og fulgte Hills forslag. Hill var nok vel kjent med Chalmers tidligere frimerkeidé, og i mai samme år utkom så de to første frimerkene, én penny svart og to pence blå, med dronning Viktorias hode i profil som motiv for begge verdier. Utkastet var laget av Rowland Hill selv etter et myntrelieff med dronningens portrett.

Den øvrige verden fulgte snart Storbritannias eksempel. I 1843 fikk Brasil og et par kantoner i Sveits sine første frimerker. I 1847 fulgte USA (som siden 1845 hadde hatt halvoffisielle frimerker) og Mauritius, og i 1848 Bermuda. Frankrike, Belgia og Bayern fikk frimerker fra 1849 og Spania og Østerrike året etter.

Først i Norden var Danmark, 1. april 1851, deretter kom Norge 1. januar 1855 og Sverige 1. juli 1855. Finland, som siden 1845 hadde hatt enhetsporto og brevomslag med påtrykte portoverdier, fikk frimerker 1. mars 1856, og Island 1. januar 1873.

Frimerkene og enhetsportoen fungerte veldig godt innenlands siden alle portoinntektene skulle tilfalle landets postverk. Internasjonalt var imidlertid portoen uensartet og høy, og det var først etter at Verdenspostforeningen (UPU) ble dannet i 1874 at det ble forbedringer.

Snart ble det også vedtatt ensartet, lav porto og bruk av frimerker mellom landene innen unionen. Det ble også bestemt å bruke fargene grønn, rød og blå på frimerker med portoverdi for henholdsvis trykksaker, brevkort og vanlige brev til utlandet. Denne bestemmelsen ble senere opphevet i 1953, men like fullt videreført av enkelte land. Uavhengig av disse reglene innførte Norge en praksis alt rundt 1870 med at frimerker beregnet på innenlandske brev (laveste vektsats), skulle trykkes i rød farge.

Mens frimerkene fra starten var tilpasset portoen for vanlige brev, ble det etter hvert trykket merker med andre verdier tilpasset andre sendingskategorier; også pakker. I de tilfellene ble frimerkene limt på egne adressekort, men kunne også klebes på selve pakken. Det kom tidlig egne trykkemaskiner tilpasset frimerker, og det utviklet seg også stadig nye trykkemetoder. Tidlig kom fokus på kvalitet i trykkeprosessen, ikke minst etter at frimerker fikk oppmerksomhet som kunstverk.