friluftsliv

Norsk friluftsliv har røtter både i bygdefolks tradisjonelle høsting og bruk av naturen gjennom årtusenene, og i nasjonalromantikken hvor kunsten dannet en motreaksjon mot det industrialiserte samfunn. Begrepet friluftsliv ble trolig brukt første gang av Henrik Ibsen i 1859 i diktet «På vidderne». Under unionsoppløsningen med Sverige overtok idretten og polfarere rollen som friluftslivets fremste forbilder fra kunstnerne og dikterne. Etter Fridtjof Nansens kryssing av innlandsisen på Grønland i 1888 ble vågemot og eventyrlyst vevd sammen med norsk kultur, natur, idrett og friluftsliv til historien om Norge. Utover i mellomkrigstiden var arbeiderbevegelsen spesielt viktig for friluftslivet, da arbeidsfolk fikk åtte timers arbeidsdag fra 1919 og tolv dagers ferie fra 1937. De siste tiårene har både organisert og uorganisert friluftsliv blitt en folkebevegelse, og friluftslivet har blitt mer spesialisert. Likevel er det mange nordmenn som ikke deltar i friluftsliv.

Fra omkring 1990 har utøvelsen av friluftsliv blitt mer differensiert og spesialisert. Friluftsaktivitetene tar nye former, de blir flere, mer individuelle, og preget av spesialisert utstyr og spesifikk kompetanse. Fluefiske, toppturer og hundekjøring er eksempler på slike friluftsaktiviteter. Skillelinjene i befolkningen går ikke lenger mellom by og bygd, slik det tidligere gjorde, men sosial klasse som utdanning, kjønn og alder.

Samtidig har det vært en vekst av lokale turlag, klatreklubber, kajakklubber og lignende i hele Norge, og oppslutningen om aktiviteter som klatring, toppturer, randonee, kajakkpadling og sykling øker.

Begreper som «sporløs ferdsel» og «naturopplevelse» dukket først opp på 1990-tallet og har fått en sentral plass i friluftslivet. Sporløs ferdsel har blitt fremhevet av myndighetene for å ivareta hensynsfull ferdsel og opphold i natur, som er nedfelt i friluftsloven. At opphold i naturen ble beskrevet som en «opplevelse», skjedde i økende grad i læreplaner for grunnskolen og videregående skole fra 1990-tallet og har deretter spredt seg til andre samfunnsområder som friluftsliv.

Rekruttering til friluftsliv skjedde tidligere i familien. Utover på 2000-tallet var det stadig flere unge som fikk sine første erfaringer med friluftsliv med venner i ungdomsmiljøet, i ulike foreninger eller på folkehøyskole. På 2000-tallet kom også de første TV-produksjonene med kjente friluftsprofiler som Cecilie Skog og Lars Monsen på tur. TV-programmene og bøker om friluftsliv har også virket rekrutterende til friluftsliv i flere lag av befolkningen. Fra 2010 har sosiale medier blitt veldig viktig for formidling av og rekruttering til friluftsliv.

I Norge er det ingen fritidsaktivitet som kan måle seg med friluftslivet. Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen rapporterte selv at de var på fottur i skog og mark, gikk korte skiturer og eller badet utendørs i 2020 (selvrapporterte tall er som regel noe høyere enn de reelle tallene). Nordmenn er et turgående folk på tvers av alder og bosted, men med noen skillelinjer langs alder, kjønn og utdanning.

Tidligere var ulikhetene knyttet til forskjeller mellom bygd og by og til kulturell og geografisk tilhørighet. Fra 1980-/1990-tallet har ulikhetene i befolkningens deltakelse i friluftsliv i stadig større grad blitt knyttet til sosial klasse som utdanning, og til kjønn og alder. Det er personer med høy utdanning som generelt er mest aktive i friluftsliv, men jakt, fisketurer og ridning er omtrent like utbredt i alle utdanningsgrupper. Menn og ungdom deltar mer enn kvinner i langvarige, mer fartsfylte og kostnadskrevende friluftsaktiviteter. Kvinner og eldre personer deltar på sin side mer i kortvarige friluftsaktiviteter i nærmiljøet.

Frem til slutten av 1980-tallet var oppslutningen om gåturer, fotturer og skiturer stagnerende og i svak tilbakegang. Det samme gjaldt høstingsaktiviteter som jakt og fiske. Fra omtrent 1990 snudde den negative utviklingen, og en vedvarende generell trend er stabilitet og styrking for nordmenns totale deltakelse i friluftsaktiviteter. Styrkingen fant sted i hele befolkningen, men særlig blant befolkningsgrupper som tidligere var underrepresentert, som kvinner, eldre og personer i spedbygde strøk. På 1990-tallet så vi også en tilbakegang i ungdommens deltakelse i aktiviteter som skiturer, innlandsfiske og bærplukking, mens deltakelse i aktiviteter som sykling og bruk av alpinanlegg økte.

Friluftsloven gir befolkningen (allmennheten) rett til ferdsel, opphold og høsting i utmark, både sommer og vinter. Denne retten er omtalt som allemannsretten. Begrensninger i allemannsretten er gitt i adferdsregler om hensynsfullhet og tilbørlig varsomhet. Den som bruker allemannsretten, må ta hensyn til grunneier eller bruker. Allemannsretten gjelder i utmark og ikke i innmark. Til innmark regnes gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite og liknende. På dyrket mark kan enhver likevel ferdes til fots når marken er frosset eller snølagt, men ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. Ferdselsretten gjelder ikke motorisert ferdsel. Oppholdsretten omfatter blant annet bading, telting og rasting i inntil to døgn på samme sted. Retten til høsting gjelder ville nøtter, blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter.

• Les mer om friluftslovens bestemmelser.

Da friluftsloven ble vedtatt 28. juni 1957, hadde arbeidet med loven pågått i mer enn 20 år. Historisk sett er dagens allemannsrett rester av de opprinnelige rettstilstanden i Norge. Dette gjelder både skrevne regler og uskrevne sedvanerettslige regler om befolkningens rett til jakt, fiske, hogst, sanking, torving, bærplukking eller slått i utmarka. I 1957 var friluftsloven forut for sin tid. Den ble vedtatt før miljøvern og arealkonflikter kom på dagsorden. Mange av de godene som loven verner, ble ikke konflikttemaer før på 1980- og 1990-tallet.

I tillegg til friluftsloven har også vannressursloven bestemmelser om ferdsel langs vassdragene sommer og vinter – det være seg med båt, kano eller på ski. I landskapsvernområder, nasjonalparker og naturreservat er det verneområdets lokale verneforskrift som gir bestemmelser om friluftsliv. Verneforskriftene gir gjennomgående mindre handlingsrom for friluftsliv enn friluftsloven. Det kan være perioder med ferdselsforbud, begrensninger i oppholdsretten, forbud mot jakt eller at organiserte grupper av en viss størrelse må ha tillatelse for å ferdes i området.

Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 som fagdepartement for friluftsliv. Fra 2014 var det Klima- og miljødepartementet som på vegne av regjeringen og Stortinget utformet friluftspolitikken i Norge, blant annet gjennom tre stortingsmeldinger om friluftsliv gitt i 1987, 2001 og 2016. Et formål med friluftspolitikken er at en stor del av befolkningen jevnlig driver med friluftsliv. Regjeringen vil derfor ta vare på friluftsliv som en sentral del av norsk kulturarv, nasjonal identitet og som viktig kilde til høyere livskvalitet og bedre helse, heter det i stortingsmeldingen fra 2016. Målene for friluftspolitikken fra den første stortingsmeldingen i 1987 kan oppsummeres med friluftsliv i dagliglivet, friluftsliv i nærmiljøet og friluftsliv for alle.

Kulturdepartementet er fagdepartement for idrett og kultur, og friluftsliv er en del av statens idrettspolitikk.

Miljødirektoratet er fagdirektoratet som har det nasjonale ansvaret for friluftspolitikken, herunder allemannsretten, jakt og fangst, friluftslivsområder, nasjonale turstier og ferdselsårer for friluftsliv. Regionalt har statsforvalteren ansvaret for å følge opp den statlige friluftspolitikken, og fylkeskommunene koordinerer kommunenes forvaltning av friluftsliv. Kommunene utfører lovpålagt arbeid med friluftsliv, men har også organisert arbeid med friluftsliv i regionale friluftsråd. Friluftsrådenes arbeidsoppgaver er i hovedsak knyttet til allemannsretten, areal for friluftsliv, anlegg for friluftsliv og tilrettelegging for friluftsaktiviteter. Barn og unge og innvandrere til Norge er prioriterte målgrupper for friluftsrådenes arbeid.

Friluftsorganisasjonene har ulike roller som delvis er overlappende. Organisasjonene er både nasjonale, regionale og lokale. Noen er også paraplyorganisasjon for andre organisasjoner.

Norsk Friluftsliv er en paraplyorganisasjon for 18 landsdekkende friluftsorganisasjoner. De fem største er Den Norske Turistforening (DNT), Norges Røde Kors (NRK) og Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), Skiforeningen og Norsk Kennel Klub (NKK). Til sammen hadde medlemsorganisasjonene 950 000 medlemmer og mer enn 5000 lokale lag og foreninger i 2018. Organisasjoner tilsluttet Norsk friluftsliv er landsomfattende eller har mer enn 10 000 medlemmer.

Organisasjonene i Norsk friluftsliv sin rolle i samfunnsliv og friluftsliv er å styrke friluftslivets posisjon og utbredelse i samfunnet opp mot myndighetene og andre aktuelle målgrupper. Dette skjer ved å styrke kunnskap om friluftslivets gevinster for den enkelte og for samfunnet og skape økt forståelse for naturens egenverdi. Organisasjonene fremmer allemannsretten og arbeider for et trygt og mangfoldig friluftsliv for alle. Norsk Friluftsliv ønsker å fremme naturvennlig og hensynsfull ferdsel utøvet på den enkeltes ansvar.

Medlemsorganisasjonene som for eksempel DNT har bidratt til allmenngjøring av friluftsliv i befolkningen gjennom merking av stier og ruter, hyttebygging og ved at «oppdagelsen» og navnsetting av fjellområder som Jotunheimen og Hardangervidda har fått sine navn knyttet til DNTs virksomhet. DNT er også Norges største arrangør av kurs i klatring, bre- og fjellsport.

Forum for Natur og friluftsliv (FNF) ble etablert i år 2000 for å organisere samarbeid mellom friluftsorganisasjoner og naturvernorganisasjoner på fylkesnivå. I 2016 ble FNF stiftet som en nasjonal organisasjon og eies av Norsk Friluftsliv, Den Norske Turistforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund og Friluftsrådenes Landsforbund. FNF har som mål å hjelpe organisasjonene på fylkesnivå med å ivareta natur- og friluftsinteresser i de enkelte fylkene, øke samarbeidet mellom organisasjonene og være et talerør til myndighetene i friluftslivs- og naturvernsaker.

Reiselivsbedrifter i opplevelsesbasert turisme benytter allemannsretten og selger guidede turer og opplevelser til tilreisende turister. Det være seg skiturer, isfiske, nordlysturer, toppturer, hundekjøring eller fiske. Den ansvarlige for disse aktivitetene er gjerne en naturguide.

Guiding i natur har lang tradisjon i Norge og i mange andre land. Tradisjonelt ble guiden leid inn for å finne vei gjennom fjell og vanskelig terreng. De første autoriserte guidene i Norge var kanskje veiviservesenet på Jostedalsbreen fra 1828. I 1890 ble Patentførervesenet opprettet av DNT. Førerne ble sertifisert av DNT til ulike ruter og områder i fjellheimen. Parallelt med dette var det samtidig mange lokale bønder og bygdefolk som fungerte som førere for tilreisende utenlandske turister utenfor patentførersystemet.

Rollen som guide er også beskrevet som mentor, veiviser, forteller eller natur- og kulturformidler. Fra 2016 har naturguiderollen vært forstått som den som legger til rette for trygge, lærerike og naturvennlige opplevelser for gjestene.

Friluftsliv er både fag og studieområde, tema og metode i barnehage og i skolene. Såkalte ute- eller friluftsbarnehager med vekt på natur og friluftsliv bredte om seg mye fra omtrent 2000-tallet, men flatet mer ut mot 2020, da 459 barnehager selv oppga at de enten er en friluftsbarnehage eller har en avdeling med friluftsliv.

I grunnskole og videregående skole inngår friluftsliv som tema i faget kroppsøving for 1.–10. trinn og i Vg1. Friluftsliv inngår også som en aktivitet i utdanningsprogram for idrettsfag i videregående skole. Fra 2019 ble det lovfestet gjeninnføring av obligatorisk leirskole i tre eller fire døgn i grunnskolen. Friluftsliv inngår også som arbeidsmetode, og på ulike aktivitetsdager både i grunnskole og videregående skole.

Omtrent elleve prosent av norske 19-åringer tilbringer ett år på folkehøyskole, og friluftsliv er det linjefaget de fleste elevene velger. I 1973 startet Aust-Agder folkehøgskole opp den første friluftslinjen, og antallet friluftslinjer økte gradvis på 1980- og 1990-tallet. I 1992 ble Øytun folkehøyskole (nå Alta folkehøyskole) den første skolen til å tilby utelukkende friluftslinjer. På 1970- og 1980-tallet hadde linjene tradisjonelle navn som «friluftsliv» eller «idrett og friluftsliv». Fra midt på 1990-tallet ble linjene mer spisset og fikk navn som «friluftsliv/mountaineering», «friluftsliv/eventyr» eller «off-piste». Fra omtrent 2010 har friluftsliv samlet sett vært det største studietilbudet på folkehøyskolene.

Friluftsliv som studietilbud i høyskole og universitet (UH-sektoren) ble først startet opp på Norges idrettshøgskole i 1981. På 2000-tallet var det en markant økning i antall studietilbud, og i 2020 var det til sammen åtte institusjoner om å tilby seks årsstudier og seks bachelorprogrammer i friluftsliv. Det er også mulig å studere friluftsliv i masterutdanninger og PhD ved flere av universitetene. Fra 2011 ble naturguiding integrert i friluftsstudiene, og i 2020 var det tre institusjoner som ga utdanning i naturguiding som årsstudium eller bachelorgrad.

Innholdet i friluftslivstudiene er grovt sett todelt: utvikling av studentens ferdigheter og kunnskap i friluftsliv og kunnskap om natur og kultur, og fokus på yrkesrollen som er veiledning i ulike former for friluftsliv eller naturguiding i naturbasert reiseliv.

Med fremvekst av friluftsliv i UH-sektoren har også følgeforskning på friluftsliv skutt fart ved alle høgskolene og universitetene som tilbyr studier i friluftsliv. Det fremste forskningsmiljøet utenfor UH-sektoren er Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Forskningstemaene er gjerne todelte. Instituttene forsker på demografiske og sosiologiske problemstillinger som friluftslivets slitasje på natur, forstyrrelse av dyr fra friluftsliv, modeller for flerbruk i utmark eller strategier og tiltak for å bedre besøksforvaltning og sikkerhet på steder som Kvalvika i Lofoten, Trolltunga eller Kjerag. Utdanningsinstitusjonene har mer fokus på profesjonsforskning som pedagogikk, ledelse og veiledning i friluftsliv og naturguiding. Fra 2010 har skillelinjene mellom UH-sektoren og forskningsmiljøene utenfor akademia blitt gradvis mindre, blant annet gjennom felles forskningsprosjekter.

Utbredelsen av friluftsliv i befolkningen har ført til en rekke diskusjoner og debatter om friluftslivets rolle i samfunnet og for enkeltmennesket og påvirkningen på naturen.

• allemannsretten
• friluftsloven
• breddeidrett
• idrett i Norge
• Norges befolkning

• Miljøstatus: Friluftsliv i Norge