frihandel

Frihandelens utgangspunkt er ideen om komparative fortrinn. Det vil si at varer og tjenester produseres der det er mest effektivt med hensyn til tilgangen på naturressurser og andre innsatsfaktorer i produksjonen, for eksempel investeringsvillig kapital og kvalifisert og tilgjengelig arbeidskraft.

Dette følger av en antagelse om at ingen land er i stand til selv å produsere alle varer og tjenester like effektivt og med nødvendig kvalitet for innbyggerne og næringslivet, men at dette best kan oppnås i større globale markeder gjennom økt arbeidsdeling og spesialisering på tvers av landegrensene. De som ser positivt på en friest mulig handel, mener at dette er bra for verdensøkonomien og at det over tid vil føre til bedre levestandard for alle i de landene som aksepterer de grunnleggende prinsippene for en friest mulig handel.

Kritikerne mener derimot at frihandel kan være en trussel mot en mer rettferdig handel, det vil si en handel mellom land som er basert på anstendige lønninger og arbeidsvilkår som skal gjelde for alle land uavhengig av økonomisk utviklingsnivå. På engelsk kalles dette «fair trade» kontra «free trade», men det trenger ikke å være en motsetning mellom en fri og en mer rettferdig handel, så lenge det ikke innføres handelspolitiske virkemidler for å hindre eksport eller import av varer og tjenester på tvers av landegrensene.

Frihandel er spesielt viktig for små land, fordi det gir de som driver næringsvirksomhet tilgang til større markeder og investeringer fra andre land. I neste omgang kan dette også komme fellesskapet til gode fordi det kan være med på å skape arbeidsplasser og gi økte inntekter i form av skatter og avgifter til det offentlige.

Norge er et godt eksempel på dette, siden summen av eksporten og importen av varer og tjenester utgjør godt over 70 prosent av verdiskapingen i det norske samfunnet. Det vil si bruttonasjonalproduktet (BNP). Ifølge sammenlignbare data fra Organisasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid (OECD), står eksporten for godt over halvparten av den samlede verdiskapingen i Norge.

Dette er på linje med gjennomsnittet i Den europeiske union (EU), mens verdien av importen til Norge kun utgjør litt over en fjerdedel av den samlede verdiskapingen. Her skiller Norge seg fra de aller fleste EU-landene, hvor omfanget av eksport og import i større grad er i balanse. Det skyldes i hovedsak at norsk utenrikshandel er svært avhengig av eksport av olje og gass.

De fleste land handler mest med land i nærheten av dem selv geografisk og kulturelt. For Norge gjelder dette de europeiske landene, hvorav de aller fleste er knyttet tett sammen gjennom det som heter Det indre marked mellom EUs 27 medlemsland.

Norge er ikke medlem av EU, men gjennom Det europeiske frihandelsforbundet EFTA, som består av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, har Norge, Island og Liechtenstein inngått en avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet EØS om å følge de felles reglene som gjelder for EUs indre marked.

Det vil i hovedsak si at det skal være fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital over landegrensene i de 30 landene EØS-avtalen omfatter. Storbritannia, som inntil 2020 var medlem av EU, er Norges viktigste handelspartner hvis vi ser på enkeltland. Men EU er totalt sett langt viktigere, gitt at tre fjerdedeler av norsk eksport går til EU og over 60 prosent av importen kommer herfra.

Handelen mellom land reguleres av internasjonale avtaler. Disse er enten inngått av ett land med et annet på det ene landets premisser, det som kalles en unilateral avtale; mellom to land på gjensidige premisser; eller gjensidig mellom tre eller flere land i det som kalles en multilateral avtale.

På verdensbasis finnes det i dag mer enn 350 slike avtaler, mens det i 1990 bare var 50 av dem. Dagens frihandelsavtaler er i mange tilfeller også langt mer omfattende enn tidligere avtaler, som ofte bare regulerte handelen mellom land, og da kun varehandelen. I dag dekker en frihandelsavtale vanligvis også tjenester og investeringer, og i mange tilfeller regler for tvisteløsning, offentlige anskaffelser og regulering av støtteordninger, rettighetsspørsmål og krav om en bærekraftig utvikling og så videre.

EØS-avtalen er den mest omfattende og dyptgripende frihandelsavtalen Norge noen gang har inngått, og den regulerer langt mer enn det tradisjonelle frihandelsavtaler gjør. I tillegg til denne har Norge 30 frihandelsavtaler med til sammen 41 land utenfor EU. Bortsett fra to av disse, med Færøyene og Grønland, er alle inngått gjennom EFTA som bilaterale avtaler.

Den viktigste og mest omfattende internasjonale organisasjonen for å regulere dagens globale handelsrelasjoner, er Verdens handelsorganisasjon – på engelsk World Trade Organization (WTO). Denne ble dannet i 1994, med utgangspunkt i en tidligere mellomstatlig toll- og handelsavtale kalt General Agreement on Tariffs and Trade (GATT), og iverksatt i 1995.

GATT ble etablert i 1947 av 23 stater, deriblant Norge, og trådte i kraft i 1948. Men GATT var ikke bygget opp som en organisasjon, kun et forum for multinasjonale forhandlinger om reduksjon av tollsatser. Dette skjedde gjennom åtte forhandlingsrunder hvor det ble oppnådd betydelige tollreduksjoner og ved den siste forhandlingsrunden som endte i 1993 var 121 land blitt med i GATT.

WTO har i dag 164 medlemsland og 24 land som ønsker medlemskap, og derved har fått det som kalles observatørstatus i organisasjonen. Det er medlemslandene som i fellesskap utformer de prinsippene og kjørereglene som skal gjelde for handel og investeringer over landegrensene. Kritikerne av disse forhandlingsprosessene mener likevel at WTO ofte går for langt i å svekke medlemsstatenes suverenitet på dette området.

Frihandel er ikke et nytt fenomen. Det er heller ikke globale handelsrelasjoner. Etter hvert som verdens sivilisasjoner vokste frem, økte samhandlingen mellom dem, og for Norges vedkommende trekkes gjerne handelsrelasjonene med andre land tusen år tilbake i tid.

Til tross for globaliseringens lange historie, var likevel omfanget av det vi i dag gjerne kaller utenrikshandel ganske moderat helt opp til begynnelsen av 1800-tallet. Summen av eksport og import av varer og tjenester overskred ikke i noe tilfelle ti prosent av den globale produksjonen før rundt 1820, da dette begynte å endre seg som følge av teknologiske nyvinninger og en fremvoksende politisk liberalisme til fordel for fri handel fremfor nasjonalstatlig proteksjonisme.

Denne første moderne bølgen av globalisering kan tidfestes fra begynnelsen av 1800-tallet og frem til første verdenskrig (1914–1918). Da førte en fremvoksende nasjonalisme til en kollaps i internasjonale handelsforbindelser og de liberale ideene som hadde ligget til grunn for den første bølgen av globalisering. Dette fikk også innvirkning på internasjonale finansbevegelser, som den gang utgjorde en høyere andel av verdens samlede bruttonasjonalprodukt enn de gjør i dag, samt at den internasjonale arbeidsmigrasjonen møtte store utfordringer.

Etter andre verdenskrig (1939–1945) tok handelen seg raskt opp igjen, og verden opplevde en vekst i internasjonale handelsforbindelser som den aldri tidligere hadde sett. Etableringen av GATT, og dens videreføring i WTO, var viktige bidrag i den sammenheng, men på global basis også en rekke andre internasjonale organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD).

Denne andre bølgen av globalisering førte blant annet til den sterke veksten i antall frihandelsavtaler nevnt ovenfor, fra 50 i 1990 til mer enn 350 i dag (2023), men da Storbritannia etter en folkeavstemning i 2016 bestemte seg for å forlate EU og Donald Trump ble valgt til president i USA, førte det til en renasjonalisering av interessene for internasjonale forhandlinger om økt frihandel, og flere fremforhandlede handelsavtaler ble suspendert.

Handelen ser likevel ut til å fortsette mellom verdens land, selv om de liberale ideene og internasjonale institusjonene som ble etablert etter andre verdenskrig for å sikre en friest mulig verdenshandel er under press. Mens den handelsrelaterte produksjonen av varer og tjenester utjorde 60 prosent av verdens samlede verdiskaping (summen av de enkelte landenes BNP) i 2016, var dette tallet kun tre prosentpoeng lavere i 2021 – selv etter at covid-19-pandemien hadde ført til store utfordringer for verdenshandelen.

Parallelt med en stadig friere verdenshandel har det de senere årene vært en markant økonomisk vekst på verdensbasis. Det kan derfor se ut til å være en klar sammenheng mellom økt frihandel og økonomisk vekst, selv om den økonomiske veksten har variert over tid og mellom land, og primært vært knyttet til en globalisering av handelsrelasjoner.

Varehandelen som andel av verdens samlede BNP gikk opp fra rundt 30 prosent i 1988 til rundt 50 prosent i 2013. Samtidig vokste gjennomsnittsinntekten med 24 prosent globalt, den globale fattigdomsandelen falt fra 35 til 10,7 prosent, og inntekten til de nederste 40 prosentene av verdens befolkning økte med nesten 50 prosent.

Samtidig har mer handel også ført til økt ulikhet i noen land, men dette kan ha andre årsaker enn frihandelen i seg selv. Det kan for eksempel være et resultat av manglende reguleringer av arbeidsmarkedet, mangel på sosiale ordninger og sikkerhetsnett for de som faller utenfor i de enkelte landene, slik de som støtter en mer rettferdig handel har argumentert for internasjonalt.

Det er i dag fire store regionale frihandelsavtaler på verdensbasis. EU, som allerede er omtalt, er en av dem. EU har 27 medlemsland og regnes som en økonomisk og politisk union. Samarbeidet her er langt mer omfattende enn i noen annen internasjonal organisasjon, og går langt ut over det vi tradisjonelt ser på som en frihandelsavtale.

I tillegg til EU, som i sin spede begynnelse som De europeiske fellesskapene (EF) på 1950-tallet kun hadde seks medlemsland, dannet USA i 1994 en nordamerikansk frihandelsavtale med Canada og Mexico. Denne skiftet navn fra North American Free Trade Agreement (NAFTA) til United States-Mexico-Canada Agreement (USMCA) i juli 2020, etter at både president Barack Obama (2009–2017) og president Donald Trump (2017–2021), fra henholdsvis det demokratiske og det republikanske partiet i USA, hadde reforhandlet den for i større grad å ivareta amerikanske lønnsmottageres interesser og bekjempe økt arbeidsledighet i USA som de mente fulgte med den opprinnelige avtalen.

I 2018 ble African Continental Free Trade Agreement (AfCFTA) dannet. Dette er i dag verdens største regionale frihandelsavtale med 43 partnere og 11 avtalepartnere. Mens den siste og nyeste av de store regionale frihandelsavtalene, Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), dekker det befolkningsmessig største frihandelsområdet i verden. Avtalen ble etablert i januar 2022 og omfatter 15 land i Asia og Oseania, deriblant Australia, Japan og Kina.

• handelspolitikk
• handel
• EFTA
• EØS-avtalen
• EUs indre marked
• Den europeiske union (EU)
• IMF – Det internasjonale pengefondet
• rettferdig handel
• FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD)
• General Agreement on Tariffs and Trade (GATT)
• North American Free Trade Agreement (NAFTA)
• Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)
• proteksjonisme
• WTO – Verdens handelsorganisasjon
• Verdensbanken

• EFTA