fridykking

Fridykking innebærer risiko, og det er viktig å ta riktige forhåndsregler og ha gode meddykkere til stede under dykket. Den største faren er om man bryter «den gylne regel» om å ikke dykke alene. Skulle noe skje om man er alene, er oddsene dårlige.

Når lungene kun er fylt med luft fra overflaten, vil denne luften bli komprimert når vanntrykket stiger. Økende vanntrykk mot brystkassen kombinert med at dykkeren er anspent, kan medføre trykkskader på luftveiene (barotraume). Trykkskader kan også forekomme i bihuler, ører og trommehinne ved at ved at dykkeren ikke utligner trykket i mellomøret. Trykk utligning kan også forhindres av slim som ved forkjølelse. Det er derfor en sentral del av fridykking at man lytter til kroppen og utvikler ferdighetene gradvis mot dypere vann. Treningen for profesjonelle fridykkere preges av høyt fokus på utligning, mobilitet, dybde tilpasning, ernæring, konsentrasjon og mental trening.

Fridykking i Norge har hatt få alvorlige ulykker sammenlignet med andre aktiviteter. Mange fridykkere er uenige i at fridykking er en ekstremsport siden fokuset på indre ro og sikre rammer er større enn i de aller fleste andre idretter.

Trening- og konkurranserettet fridykking (apnea) har som hensikt å fokusere på trening, teknikk og bunntid. Betegnelsen apnea stammer fra engelsk og betyr 'ikke puste'. Begrepet er kjent fra søvnmedisin hvor det forgrener seg ut i diagnoser som ikke nødvendigvis har noe med dykking å gjøre (se apné).

Apnea har lenge vært ansett som kun konkurranse, men i senere tid har apneatrening blitt en essensiell del av vann og dybdetilpasning for undervannsjegere, undervannsfotografer og de som ønsker å utøve fridykking under mer kontrollerte former.

Apnea splittes i dag opp i følgende kategorier, med tilhørende disipliner: Statisk fridykking, dynamisk fridykking, konstant vekt og tilleggsgrener.

Fridykking har røtter tilbake til antikken (ca. 700 f.Kr. til ca. 500 e.Kr.). I gresk kultur kunne formålet med fridykking være å samle mat, svamper, perleøsters og koraller til utsmykning. Svamper er nevnt både i Platon og Homer sine verker, og man må anta at det ble benyttet fridykking tid for å skaffe dem.

For å bringe fridykkeren raskt ned på dybden ble det i gresk tradisjon benyttet en dykkestein (gresk: skandalopetra) som dykkeren holdt fast i på nedstigningen. Dette var gjerne en marmorstein med runde kanter og et innhugget kors. Dykkesteinene kan minne om gravsteiner, men hadde altså en annen funksjon. Korset skulle gi dykkeren guddommelig beskyttelse i arbeidet. Et tau til overflaten sikret at steinen kom opp igjen av sjøen når dykket var over.

Den greske øya Kalymnos er kjent som senter for svampdykkingen gjennom historien. Den har også en mørk statistikk: fra ca 1865 opp til 1910 da hjelmdykking («skafandro») var innført, omkom opp mot 10 000 dykkere av trykkfallsyke, mens 20 000 fikk varige skader for livet. Fordi svampen er en levende organisme som trives fra 30 meters dyp og nedover, indikerer det dybden som fridykkerne arbeidet på før hjelmdykkerne kom på banen.

Begge verdenskrigene stanset svampdykkingen midlertidig, og etter andre verdenskrig var denne aktiviteten nesten opphørt, mye som følge av overbeskatning.

Koraller har også vært en viktig ressurs for fridykkerne så lenge den var tilgjengelig. Også her på grunn av overbeskatning finnes den helst på større dyp, helt ned til over 100 meter. Som fridykker er det svært krevende å nå dit.

Andre formål hvor fridykkere ble benyttet var ved berging av gjenstander, og da var det særlig i Middelhavet hvor mye skipstrafikk med frakt av gods har pågått. Flinke fridykkere ble benyttet til å ta opp gjenstander fra skipsvrak. Eierne bestemte hvilke gjenstander som skulle hentes og betalte dykkerne for arbeidet.

Fridykkere kunne også fra tidlige tider benyttes i militær aktivitet til å snike seg inn i fiendtlig område for etterretning og sabotasje.

Andre steder hvor fridykking har forekommet er sjøområdene rundt Japan hvor kvinnelige Ama-dykkere har samlet perler i 2000 år (se perlefiske). Kystområdet rundt Persiagulfen er også kjent for tidig dykkervirksomhet av fridykkere, og mange borgere livnærte seg ved å utøve denne kunsten. Det er grunn til å tro at fridykking som rekreasjon og sport i stor grad har sitt utspring fra denne regionen.

• sportsdykking
• dykking