fossile menneskeaper

De eldste fossile primater som kan betraktes som mulige utgangsformer for menneskeapene, er kjent fra oligocen. Men det er først i den neste epoken – miocen (fra 23 til 5 millioner år siden) at menneskeapene blir en sentral og viktig gruppe av primater. Gjennom hele sin utviklingshistorie opptrer menneskeapene i Afrika, Europa og Sørøst-Asia. Den største delen av fossilmaterialet er meget fragmentarisk og består vesentlig av tenner, kjeve- og kranierester – langt færre skjelettknokler er funnet.

Fra første halvdel av miocen er de fleste fossiler av menneskeaper funnet i Afrika. Proconsul var her den sentrale slekten, kjent med en rekke arter. Typisk for disse er at de var skoglevende former som holdt til i trær. Fra annen halvdel av miocen opptrer menneskeapene vesentlig i Europa og Asia. Her er slekten Dryopithecus viktig, og fra denne slekten har antakelig Oreopithecus utviklet seg. Oreopithecus er funnet i Italia i slutten av miocen. Den hadde lange armer tilsvarende det vi kjenner hos nålevende menneskeaper.

Den største av alle menneskeaper er Gigantopithecus fra kvartær i Kina. Den er kjent på grunnlag av meget store, grove tenner og noen kjevefragmenter. Det i virkeligheten beskjedne materialet av fossile menneskeaper gjør det vanskelig å kartlegge de grupper som har gitt opphav til de nålevende slektene. Det ser dog ut til at gibbonene spaltet av fra miocene menneskeaper for mellom 20 og 17 millioner år siden, mens for orangutangenes del skjedde dette noe senere, nemlig for mellom 16 og 14 millioner år siden. Når det gjelder de afrikanske slektene gorilla og sjimpanse skjedde dette helt mot slutten av miocen. Selv om fossilt materiale er ytterst sparsomt, viser den 6 til 7 millioner år gamle hominiden Sahelanthropus klare menneskeapelignende trekk. Dette gir oss grunn til å anta at avspaltningen av de afrikanske menneskeapene fra menneskegrenen må ha skjedd noe før den tid.