Fornorsking er politikk og prosesser der urfolk og nasjonale minoriteters språk og kultur motarbeides og erstattes av den norske majoritetens språk og kultur.
fornorskning
Fra 1850-tallet til 1960-tallet hadde Norge en målretta fornorskingspolitikk retta mot urfolket samene og den nasjonale minoriteten kvenene/norskfinnene. Norske myndigheter forfulgte og motarbeidet også kulturen til andre nasjonale minoriteter.
Før 1814 var Norge en del av Danmark. Under Danmark ble samenes tradisjonelle religion motarbeidet med både voldsmakt og andre midler. Den danske staten førte derimot ingen særskilt «fordanskingspolitikk» mot samene. Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814 vokste en norsk-nasjonalistisk løsrivelsesbevegelse fram. Historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch var sentrale i å fremstille samene som utenfor det norske og uten eiendomsrett til sine landområder. Ideer begynte å bre seg om at samene var kulturelt og sivilisasjonsmessig underlegne, og en lavere «rase.» Tanken om at samene burde fornorskes fikk spalteplass i avisene.
I kirka slo fornorskingstanken derimot ikke gjennom. Prest og språkforsker Nils Vibe Stockfleth var i perioden en viktig talsmann for samisk språk i kirkelivet.
Fra 1851 benyttet staten skoleverket som redskap til å fornorske samiske barn. Det ble stiftet et eget «finnefond» til formålet – samer ble på denne tida fortsatt allment kalt «finner» av nordmenn.
Norske myndigheter så seg ut «overgangsdistrikter» der de mente det var mulig å skape språkskifte fra samisk til norsk. I begynnelsen var dette et sammenhengende belte av kommuner fra Tysfjord til Vest-Finnmark. Hele Troms var ansett som overgangsdistrikt, med unntak av Tromsø, søndre Senja, Trondenes og Bjarkøy. Vestlige deler av Finnmark var ansett som overgangsdistrikt – mens samisk stod så sterkt i Porsanger, Indre Finnmark og nesten hele Øst-Finnmark (unntakene var Vardø og Vadsø) at disse områdene ikke ble tatt med.
Fra 1870-tallet ble fornorskingspolitikken trappa opp. Med henvisning til rikets sikkerhet ble fornorskingspolitikken også etter hvert retta mot den kvenske/norskfinske befolkninga, som fra 1700-tallet av hadde begynt å etablere seg på norsk side av grensene. Adgangen til å bruke samisk og kvensk/finsk i skolen ble stadig mindre.
Den norske staten gjorde samtidig andre grep som undergravde samenes stilling. I 1848 erklærte regjeringen at mesteparten av Finnmark var den norske statens eiendom, uten å ta hensyn til samiske rettigheter. I det sørsamiske området kom historiker Yngvar Nielsens «framrykkingsteori» til å få betydning. Denne teorien, som senere ble motbevist, hevda at samene nådde sine områder sør for Namdalen først etter middelalderen. Teorien ble til ulempe for reindriftssamer i sør da det kom til konflikt mellom dem og fastboende jordbrukere.
I 1898 kom en instruks fra kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen (V), den såkalte «Wexelsenplakaten», som medførte kraftig innstramming i bruken av samisk og kvensk/finsk i skolen. Wexelsen fikk også innsatt en skoledirektør for Finnmark, Bernt Thomassen (1859–1929), som skulle overse fornorskingsarbeidet der. Wexelsenplakaten knesatte at undervisningsspråket skulle være norsk, og at samisk og kvensk/finsk kun skulle brukes som «hjelpespråk» når det var tvingende nødvendig. Et unntak ble gjort for kristendomsundervisninga, der skolestyrene kunne søke om adgang til å undervise på samisk eller kvensk. Denne unntaksmuligheten ble kun benytta i Kautokeino og Karasjok.
Skjønt Wexelsenplakaten ikke formelt sett innførte noe totalforbud mot bruk av samisk som «hjelpespråk», gjorde både instruksen selv og skoledirektør Thomassen det klart at «hjelpespråk» skulle unngås i så stor grad som mulig. Som del av dette skulle lærere helst ikke forklare samiskspråklige elever hva norske ord betød ved å oversette dem til samisk, men heller prøve å vise ordets betydning med bilder, bevegelser og gjenstander. Mange steder ble praksisen svært streng: skolebarn fikk forbud mot å bruke samisk seg i mellom, og de kunne bli utsatt for fysisk avstraffelse hvis de brukte samisk.
Fra 1901 ble det etablert internatskoler i Finnmark. Samiske og kvenske/norskfinske elever som måtte bo der ble isolert fra eget språk og kultur, og utsatt for sterkt fornorskingspress. Også i det sørsamiske området kom det i 1910 en internatskole som drev aktiv fornorsking. Denne ble drevet av «Finnemisjonen» (Norges Samemisjon).
I 1902 kom også en jordsalglov for Finnmark som krevde at eiendommer skulle få norsk navn, og som la opp til å favorisere norsktalende ved jordsalg, noe som bidro til ytterligere stigmatisering av samisktalende og kvensk/finsktalende. Kirka hadde allerede i 1899 fått instruks fra Wexelsens departement om at den ikke skulle motarbeide fornorskinga.
Den samiske læreren og politikeren Isak Saba (AP) var den første samiske stortingsrepresentanten (1906 til 1912). Han markerte seg som en motstander mot fornorskinga. I 1906 utdypet han i intervju med "Skolebladet":
"At samene lærer å snakke norsk." Til et sådant arbeide gir jeg min fulleste tilslutning. De fleste av samene kan nok uttrykke sig på norsk så noenlunde bra. Men det er ikke nok. Samene må lære å bruke det norske språk likeså lett som nordmennene. Ellers vil de ikke klare seg i konkurransen.
Hvis det derimot med fornorsking menes at samene skal oppgi sin nasjonalitet og smelte sammen med nordmennene, da er jeg ikke med lenger. (...) Fornorskingen drives med det for øye å tilintetgjøre den samiske nasjon."
I tillegg til den målretta fornorskingspolitikken var det andre former for politikk som førte mer allment til fornorsking. Den norske staten og det norske storsamfunnet ekspanderte inn i urfolks og nasjonale minoriteters samfunn og områder uten å ta hensyn til deres språk og kultur. Dette nødvendiggjorde at folk i større grad måtte mestre norsk språk og kultur. Utbredte rasistiske holdninger gjorde også at mange prøvde å passere som norske. I dette krysspresset kom mange fram til at de måtte fornorske seg for å ha ei framtid.
Samtidig var det flere fra samisk hold som gjorde motstand mot både fornorsking og andre deler av norsk politikk som slo negativt ut for samene. På begynnelsen av 1900-tallet så man en bølge av samisk politisk aktivisme. Viktige samiske ledere på denne tida var blant anna Daniel Mortenson (1860–1924) som var redaktør for avisa Waren Sardne og en viktig leder blant sørsamene; Anders Larsen (1870–1949) som var redaktør for avisa Sagai Muittalægje (1904–1911) og skrev den første samiskspråklige romanen Beaive-Álgu (1912), som blant anna tar for seg fornorskingspresset; Isak Saba (1875–1921) som ble samenes første stortingsrepresentant og skrev det som senere ble den samiske nasjonalsangen; Elsa Laula Renberg (1877–1931) som stod i spissen for det første store samemøtet i 1917; og politikeren Per Fokstad (1890–1973).
Anders Larsen oppsummerte i 1917 den norske skolepolitikkens effekt på samene slik: «Det er dessverre få sameungdommer som ikke på en eller annen måte har tatt skade på sin sjel under skolens fornorskingsarbeide. Under skolens forhold til samisk har de litt etter litt kommet til å ringeakte sitt morsmål. (...) Dernest lider de under en selvplagende mistenksomhet. De tror — med rette eller med urette — at de norske ser ned på dem, fordi de er av samisk herkomst. Derfor forsøker de å skjule det. (...) Ingen sunn og sann kultur vil bringe et menneske til å ringeakte sitt morsmål, sitt folk og — seg selv.»
På slutten av andre verdenskrig ble Finnmark og Nord-Troms utsatt for «den brente jords taktikk» av de nazistiske okkupantene. I de delene av Norge der både samisk og kvensk/norskfinsk kultur stod sterkest ble det meste brent ned og befolkninga tvangsevakuert. Folk kom tilbake til hjemsteder der den materielle kulturarven lå i aske, og gjenreisinga medførte at bygdenes karakter og uttrykk endra seg mye. Denne voldsomme omveltninga bidro også til fornorskingsprosessen.
Etter andre verdenskrig ble det igjen stifta nye samiske organisasjoner, og mange samer deltok fortsatt i norsk partipolitikk. Samtidig var mer tolerante holdninger til minoriteter i fremvekst. Det oppstod en mulighet for å få slutt på den formelle fornorskingspolitikken.
I 1956 satte Kirke- og undervisningsdepartementet ned «Samekomiteen» som skulle utrede spørsmål om kulturelle og økonomiske tiltak for «den samisktalende befolkning» i Norge. Tre av komitéens ni medlemmer var samer: Per Fokstad, Paul Danielsen og Hans Opstad. Komiteen ble ledet av Asbjørn Nesheim (1906–1989), som ikke var same, men hadde lang tids erfaring med samiske spørsmål, og hadde deltatt i stifting og ledelse av sameorganisasjonen Sámi Searvi (1948). Komiteens innstilling ble levert i 1959 og behandla i Stortinget i 1963. En sentral person i denne siste delen av arbeidet var Harald Samuelsberg (AP), den første samiske stortingsrepresentanten siden Isak Saba.
Samekomitéens arbeid var et viktig oppgjør med fornorskingspolitikken og satte Norge inn på en ny samepolitisk kurs. På samme tid kom den nye skoleloven av 1959, som medførte at Wexelsen-plakaten av 1898 ble opphevet, og samisk igjen kunne brukes som skolespråk.
Alta-saken, der norske myndigheter ville bygge ut vannkraftverk i Altaelva, førte til store demonstrasjoner. Bildet er fra en demonstrasjon i Masi. Fjellbygda Masi, som ligger i Kautokeino kommune, ville forsvinne ved en eventuell oppdemming av Alta-Kautokeino vassdraget. I forbindelse med besøk av Stortingets kommunalkomite i Masi, ble det overrakt en resolusjon som i utvetydige ordelag gir uttrykk for Masiværingenes syn på saken. Ved komiteens ankomst 28. august 1970, møtte innbyggerne opp med plakater som klart sa fra om deres standpunkt. Stedet ble varig vernet i 1973.
Fra 1963 og fram til slutten av 1980-tallet var det brytninger rundt spørsmål om samisk språk og samiske naturressurser. Konflikt og debatt foregikk både mellom samiske organisasjoner og den norske staten, og internt i det samiske sivilsamfunnet. Alta-kampen (1968–1982) gjorde befolkninga i Norge allment oppmerksomme på samenes situasjon.
Det kom til slutt flere lover og institusjoner som blant annet skulle styrke det samiske språkets stilling: Sameloven (1987), «Sameparagrafen» i Grunnloven (1988) og Sametinget (1989).
Ifølge «Sameparagrafen» (§ 108) er Norges samepolitikk nå basert på det motsatte av fornorsking: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
Det var aldri bare den målretta fornorskingspolitikken som førte til fornorsking, men også at den norske staten og storsamfunnet ikke tok hensyn til at det fantes folkeslag i riket med andre språk og kulturer. Det er ei vedvarende utfordring for urfolk og nasjonale minoriteter at stat og storsamfunn gir dem få muligheter til å bruke sine språk og praktisere sine kulturer og næringer på egne premisser.
En annen grunn til at mange valgte å prøve å framstå som mest mulig norske var rasisme og diskriminering. Holdningene til urfolk og nasjonale minoriteter i Norge har bedra seg mye siden den tida da mange trodde det fantes ulike «menneskeraser» i landet, men fordommer og diskriminering av disse gruppene er fortsatt et samfunnsproblem.
Fornorskinga har satt sterke spor i Norges og Sápmis språklige og etniske landskap: Før fornorskninga snakka majoriteten samisk mange steder på den nordlige kysten, mens i dag er samisk kun majoritetsspråk i indre deler av Finnmark. Samisk språk har imidlertid overlevd som minoritetsspråk en del andre steder i landet.
Der språket gikk tapt har likevel samisk etnisk identitet og ikke-språklige deler av kulturen i mange tilfeller blitt videreført, eller gjenopptatt etter at fornorskingspolitikken tok slutt. Fornorskninga har ført til at blant samer i dag er det svært mange som ikke kan samisk.
I skoleverket har samiske elever nå rettigheter til å få utdanning i og på samisk, men mange opplever utfordringer med å få gjennomført slik opplæring grunnet blant annet lærermangel og mangel på informasjon.
Myndighetene har definert et eget «forvaltningsområde for samisk språk» der samisk språk har spesielt sterke rettigheter. Forvaltningsområdet består av enkelte kommuner i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
Kvensk språk og kultur har ikke fått de samme mulighetene som samisk til å bevares og gjenetableres. Blant grunnene til dette kan være at samisk politisk aktivisme har vært sterkere og foregått over lengre tid enn den kvenske, og ikke minst at den norske staten har sterkere forpliktelser ovenfor sitt urfolk enn ovenfor en nasjonal minoritet.
I 2018 oppnevnte Stortinget den såkalte «Sannhets- og forsoningskommisjonen» – Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen skulle kartlegge fornorskingspolitikken og dens virkninger, og foreslå tiltak som bidrar til forsoning. I 2019 fortolka kommisjonen sitt mandat til også å omfatte den nasjonale minoriteten skogfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin endelige rapport 1. juni 2023.
I sin rapport gjennomgår kommisjonen fornorskingsideologiens framvekst i det norske samfunnet, ulike vedtak og tiltak gjort av norske myndigheter med fornorsking som mål eller virkning, samisk og kvensk motstand mot fornorsking, og veien fram mot avvikling av den målretta fornorskingspolitikken. Rapporten viderebringer også erfaringer fra mennesker som har vært utsatt for fornorskingspolitikken og dens etterdønninger, og beskriver flere typer personlige, sosiale og politiske konsekvenser av fornorskinga.
Kommisjonen understreker at et av de største hindrene for forsoning etter fornorskingsspolitikken er det såkalte implementeringsgapet – altså at mange av de grepene som norske myndigheter har vedtatt for å motvirke effektene av fornorskingspolitikken, ikke blir gjennomført i praksis:
"En av de største utfordringene kommisjonen har observert er manglende gjennomføring av vedtatt politikk. Når lover, lovfestede rettigheter og politiskevedtak og tiltak ikke har blitt fulgt opp av utøvende myndigheter overfor alle gruppene, står en overfor et implementeringsgap."
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.