formuesskatt

Formuesskatt er skatt på nettoformue. Nettoformue er verdien av eiendeler fratrukket gjeld. Altså skattlegger formuesskatten den totale verdien av ulike formuesobjekter som fast eiendom, bankinnskudd, aksjer og næringskapital, etter at man har trukket fra det man har av gjeld.

I motsetning til skatter på inntekt (hva du tjener), er formuesskatt en skatt på kapitalbeholdning (hva du eier). Andre skatter på kapitalbeholdning er eiendomsskatt og arveavgift.

Dersom formue i form av bolig, aksjer og bedriftseierskap er veldig forskjellig fordelt i samfunnet, har skatt på formue en sterkt omfordelende virkning. Å fordele mer er vanligvis også hovedbegrunnelsen for å ha formuesskatt. Motsatt vil lav eller liten formuesskatt bety mindre omfordeling. Formuesskatt bidrar i tillegg til å dekke det offentliges behov for inntekter.

Internasjonalt har bruken av formuesskatt vært i sterk tilbakegang de siste 20 årene. Norge er i dag et av få land i Europa som fortsatt har en formuesskatt, sammen med Frankrike, Sveits og Spania. Andre europeiske land skattlegger imidlertid ofte formue gjennom arveavgifter og høyere eiendomsskatter enn i Norge. Utviklingen i retning av høyere offentlig gjeld og økt økonomisk ulikhet har ført til fornyet internasjonal interesse for skatt på formue de siste årene.

Formuesskatt i Norge

Den norske formuesskatten er en skatt på nettoformue til kommune og stat. Skatten gjelder personlige skattytere og visse typer upersonlige skattytere, altså selskaper, men aksjeselskaper er unntatt formuesskatt.

Formuesskatten omfatter bankinnskudd, børsnoterte aksjer, boliger og bedrifters bygninger, maskiner og utstyr, fratrukket gjeld.

For personer var formuesskatten i 2014 én prosent av formuen, men den gjelder bare formue over én million kroner (eller to millioner kroner for ektefeller). Av dette gikk 70 prosent til kommunen og 30 prosent til staten. For upersonlige skattytere var skatten på 0,7 prosent av skattepliktig formue opp til én million kroner (som i sin helhet gikk til kommunen) og én prosent på formue utover dette (hvorav 0,3 prosent gikk til staten).

For inntektsåret 2015 var bunnfradraget for personer økt til 1,2 millioner kroner (2,4 millioner kroner for ektefeller) og satsen redusert til 0,85 prosent. Den reduserte satsen gjelder også bedrifter.

I 2014 var inntektene fra formuesskatten på til sammen 14 milliarder kroner, hvilket tilsvarer om lag én prosent av de totale skatteinntektene i Norge.

Selv om den norske formuesskatten omfatter de fleste typer formue, verdsettes ulike formuesobjekter ulikt. Mens bankinnskudd og børsnoterte aksjer verdsettes til markedsverdi, verdsettes fast eiendom lavere. Primærboliger (der man bor fast) har i gjennomsnitt en ligningsverdi på 25 prosent av markedsverdi, mens sekundærboliger (for eksempel pendlerbolig eller en bolig man leier ut) verdsettes til rundt 60 prosent av markedsverdi. Samtidig verdsettes gjeld fullt ut.

Hensyn og virkninger

Hovedbegrunnelsen for den norske formuesskatten er å styrke omfordelingen gjennom skattesystemet. Formuesskatten ses ofte som et progressivt supplement til skattene på inntekt og forbruk, som i mindre grad fører til omfordeling av inntekt.

Formue er generelt langt mer ujevnt fordelt enn inntekt. I Norge besittes halvparten av den totale nettoformuen av den rikeste tiendedelen av befolkningen. Derfor har den norske formuesskatten en sterkt omfordelende virkning. Formuesskatten utgjør blant annet mer enn halvparten av den totale skattebyrden til den rikeste prosenten av befolkningen.

De økonomiske virkningene av formuesskatten er imidlertid omdiskutert. Formuesskatten bidrar til høy effektiv beskatning av enkelte former for sparing, hvilket svekker insentivet til å spare og investere. Samtidig gir ulikhetene i verdsetting av ulike typer formue en tilskyndelse til å spare i fast eiendom i stedet for i banken og til å ta opp lån for å kjøpe bolig. Enkelte hevder også at skatt på såkalt ’arbeidende kapital’, særlig næringsbygninger, maskiner og utstyr, hemmer verdiskapning i bedriftene.

Utvikling

Stoltenberg II-regjeringen (2005–2013) hevet bunnfradraget i formuesskatten samtidig som den strammet inn verdsettingen av ulike formuesobjekter, spesielt bolig. Dette førte til en nedgang i andelen personer som betalte formuesskatt (til om lag 14 prosent i 2014), men en oppgang i det gjennomsnittlige skattebeløpet til de som betalte formuesskatt.

Solberg-regjeringen trappet formuesskatten forsiktig ned gjennom økte bunnfradrag og lavere satser.

Formuesskatt internasjonalt

En rekke europeiske land avviklet sine formuesskatter på 1990- og 2000-tallet, inkludert Danmark, Sverige, Finland og Tyskland.

Men offentlige gjeldsproblemer i kjølvannet av finanskrisen i 2008-2009 har ført til ny diskusjon om formuesskatt. Spania, Island og Italia innførte alle varianter av formuesskatt for å øke det offentliges inntekter (Island har senere avviklet formuesskatten). Blant annet Det internasjonale pengefondet (IMF) har pekt på beskatning av formue som et virkemiddel for å styrke offentlige finanser.

Økende økonomiske ulikheter i de vestlige landene har også blitt møtt med forslag fra akademisk hold om økt formuesskatt. Blant annet har økonomene Thomas Piketty og Emmanuel Saez pekt på at den sterke konsentrasjonen av kapital er en de viktigste årsakene til økende ulikhet. De har foreslått å innføre progressive skatter på formue og arv for å få til en bedre fordeling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Vi mangler fagansvarlig for Skatter og avgifter

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt