folkesuverenitet

Folkesuverenitetsprinsippet har røtter tilbake til iallfall 1000-tallet i England, men fikk først bredere tilslutning i Vest-Europa og i Nord-Amerika fra 1600- og 1700-tallet.

Ideen representerte opprinnelig en utfordring mot eneveldet: Kongen og hans «guddommelig» gitte mandat skulle ikke lenger være utgangspunkt for maktutøvelsen, men de som skulle styres, folket selv. Ut ifra datidens tenkning lå det imidlertid ikke i prinsippet om folkesuverenitet nødvendigvis et tydelig krav om innføring av en demokratisk styreform. Ideen om folkesuverenitet var slik sett i opprinnelig forstand forenlig med en tanke om at en politisk elite styrte på vegne av folket, selv om denne eliten ikke var valgt av folket.

Prinsippet fikk i denne tiden sitt tydeligste uttrykk hos den britiske filosofen John Locke (1632–1704) og i den amerikanske Uavhengighetserklæringen fra 1776. Også under den franske revolusjonen ble det hyppig henvist til folkesuverenitet som et bærende prinsipp bak og begrunnelse for revolusjonære begivenheter, blant annet i den franske erklæringen om menneskerettigheter og borgerrettigheter fra 1789. Fra og med slutten av 1700-tallet ble det gradvis også vanligere å mene at prinsippet om folkesuverenitet også inneholdt et krav om at folket skulle ha det siste ordet i utformingen av politiske vedtak, eller med andre ord at folkesuverenitetsprinsippet også innebar innføring av et demokratisk styresett.

Nærmere vår egen tid er prinsippet nedfelt i artikkel 1 av både FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) og FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR), som er del av det norske lovverket gjennom menneskerettsloven. Det er imidlertid ikke noen bred enighet om hva disse bestemmelsene i praksis innebærer. Bestemmelsene brukes både av diktaturstater som ikke vil at andre land eller FNs organer skal blande seg inn i såkalte indre anliggender, og av etniske minoriteter som ønsker å opprette egne stater på territoriet til allerede internasjonalt anerkjente stater. Begge disse anvendelsene av bestemmelsene i FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter er kontroversielle og potensielt problematiske.

I norsk sammenheng har prinsippet vært særlig aktuelt etter inngåelsen av Kieltraktaten i 1814 og ved unionsoppløsningen i 1905.

Da Christian Frederik i 1814 for eksempel ville gjøre seg til norsk konge i kraft av arveretten, avviste Notabelmøtet på Eidsvoll i februar denne tanken, og la i stedet til grunn at det gamle monarkiet var oppløst, og at et nytt monarki måtte opprettes av representanter for folket, slik eneveldet var blitt innført i Danmark og Norge i 1660 og 1661. Selv om folkesuverenitetsprinsippet fra den franske revolusjon var kjent blant de politiske aktørene, var det imidlertid enighet om at et nytt monarki og en ny grunnlov ikke skulle tuftes på dette prinsippet.

Under unionsoppløsningen knapt hundre år senere ble likevel prinsippet om folkesuverenitet anvendt av det norske Stortinget, anført av stortingspresident Carl Berner, og den norske regjeringen ledet av Christian Michelsen som begrunnelse for å gjøre Norge selvstendig fra Sverige.

I vår egen tid har også folkesuverenitetsprinsippet blitt brukt som en begrunnelse for å gi samer en særlig beskyttelse av sine rettigheter gjennom Grunnlovens § 108 og i sameloven, samtidig som at lovgiverne ikke har gitt det samiske folket en rett til å løsrive seg fra Norge og opprette sin egen stat.

• demokrati