folkeoppbud

I middelalderen ble folkeoppbudet organisert ved leidangen. Det var en avtalefestet ordning mellom rikskongen og bøndene i kystdistrikta. Den var basert på en inndeling av kystdistrikta i skipreder, som stilte skip, mannskap og proviant til disposisjon til kongen for et visst tidsrom. Ordet blir også brukt i kildene om selve felttoget mannskapene deltok i, flåten med mannskap eller bare om skatt og naturalytinger. Den første organiserte leidangen i Norge ble trolig organisert på 900-tallet. En slik ordning kan ses på som en del av et vanlig europeisk mønster, der krigføring skiftet fra angrep til forsvar og herskerne fekk gjennomslag for en slags allmenn militærtjeneste.

Leidangen mistet det meste av sin militære verdi fra slutten av 1300-tallet. Den militærteknologiske utviklingen med moderne festninger, større skip og etter hvert kruttvåpen, gjorde leidangsutbudet avleggs i kampen mot profesjonelle styrkar soldater. Det siste kjente var i 1429. Både Christian 3. og Christian 4. prøvde senere på 15- og 1600-tallet å gjenoppbygge, men uten hell. Som skatt ble en form for leidang imidlertid innkrevd helt til 1836

Da en norsk hær ble opprettet av Christian 4. i 1628, og på nytt i 1641, fantes det altså ikke noen fungerende eller organisert folkebevæpning i Norge. Men det eksisterte likevel en ide om at alle våpenføre menn hadde plikt til å forsvare landet ved fiendtlig invasjon.

Den nye hæren var basert på utskrivning, ved at gårdene på landet ble gruppert i legder, som hadde plikt til å stille med soldater, som tjente en viss tid. I fredstid bestod tjenesten av periodiske øvingssamlinger. Etter hvert ble bondesoldatene, eller de «nasjonale» soldatene som de ble kalt, supplert med stående avdelinger med vervede (gevorbne) soldater. Disse var vervet for en viss tid og utførte garnisonstjeneste og ligende i fredstid.

Under Hannibalsfeiden 1641–1642 ble bønder flere ganger innkalt til vakttjeneste langs grensene og til transport. Og på 1650-tallet ser man at flere offiserer på bakgrunn av erfaringene sine i denne krigen foreslo at det skulle organiseres det som ble kalt et utvalg av disse i mer faste former. De mest tjenestedyktige menn på landet burde rulleføres og det utnevnes offiserer til å øve dem og lede dem krig. Da ville man unngå at gamle og udyktige menn møtte og skape uorden,. Forsvarsledelsen ville ha styrker som kunne settes inn som vaktmannskap og lignende. Slike utvalg fantes på 1600-tallet i flere tyske stater. Det ble ikke noe av disse forslagene i første omgang, selv om det på 1660-tallet noen steder i landet ble ansatt offiserer som skulle holde orden på folkeoppbudet.

I 1673 ble det endelig opprettet et utvalg av de beste mennene fra folkeoppbudet (mannhusingene) etter stattholder Ulrik Frederik Gyldenløves ordre. Hver legd skulle stille 1-3 av de beste dyktigste unge mennene der som ikke var utskrevet som soldater. De ble kalt «de utvalgte». Disse skulle rulleføres i kompanier ledet av de lokale fogdene. I tillegg skulle det ansettes løytnanter og underoffiserer, som skulle hentes fra uttjente soldater. De skulle mønster et par ganger in året og utstyres med gode geværer. Gyldenløve la vekt på at dette kostet svært lite, kun det at befalet fikk noe skattefrihet for gårdene sine. I krig ville de utvalgte kunne brukes til vakttjeneste og og frigi ordinære soldater til viktigere oppgaver ved fronten. Gyldenløve anslo at de utvalgte ville utgjøre en reservestyrke på 11 000–12 000 mann.

Tiltaket var også ment å heve kvaliteten på bondemannskapene som ble innkalt. Stattholder Gyldenløve skrev selv til kongen at å «inkalde det almindelige oppbud er [...] bare at gjøre en konfluksion av mange navn og intet i gjerning. Den ene er lemster, den anden gammel. En har stok av en bøsse, en anden et stykke av en halvmaane eller morgenstjerne».

Opprettelsen av kompanier med utvalgte innebar ikke at ordningen med et folkeoppbud og at alle våpenføre menn hadde plikt til å stille ble opphevet, men i realiteten ble dette nå kun aktuelt i ytterste nødsfall, hvis fienden stod i landet. Den øvrige delen av folkeoppbudet som ikke var del av de utvalgte ble nå som regel kalt mannhusinger. Christian 5.s norske lov fra 1687 inneholdt også som tidligere landlovers bestemmelser som straffet de som satt hjemme hvis kongen innkalte allmuen til våren i krigstid. Loven bestemte også at det i hvert tinglag skulle årlig innkalles såkalte våpenting, for å etterse at bøndene hadde nødvendige og vedlikeholdte våpen. Lokale bønder ble også pålagt plikter knyttet til vedlikeholde og bemanne veter i tider med krigsfare.

Det at staten tok til seg større kontroll over bondebefolkningen, og innrullerte stadig flere i både den ordinære hæren og utvalgte bønder til bruk i krig, var et av flere resultater av den utstrakte militariseringen og sentraliseringen av det norske samfunnet i enevoldstiden.

Kompaniene med utvalgte ble etter 1673 opprettet i forskjellige deler av landet. I hvilken grad de ble fullt oppsatt og fungerte etter planen, virker å ha variert, men i hvert fall noen av kompaniene på Østlandet ble innkalt under Gyldenløvefeiden 1675-1679. De ble også innkalt under krigen i 1700, selv om organisasjonen hadde forfalt en del etter 1680. Spesielt på Sør- og Vestlandet.

Under elleveårskrigen ble mannhusingene innkalt flere ganger. Først høsten og vinteren 1709–1712, da det kalt inn til sammen omtrent 5000 bønder til vakthold langs grensene. Så under den svenske invasjonene av Norge i 1716. Her ble de særlig brukt som om vaktsoldater ved sperringer nord for Christiania i 1716. Mannhusinger kom i kamp under dette felttoget da svenske tropper angrep forhugningene ved Harestua og Nordkleiva våren 1716. De ble i mindre grad brukt under invasjonen i 1718.

Kompaniene med utvalgte bønder, nå som regel kalt landdragoner, ble også innkalt flere ganger under krigen. I 1709-12 og 1715–1718 fungerte landragonene nærmest som konstant mobiliserte reservesoldater. Landdragonkompanier ble brukt som garnison i festningene og som forsterkninger for den regulære hæren. De ble imidlertid ikke brukt ombord på flåten eller sendt til utlandet. I 1717 var det 20 landdragonkompanier på Østlandet ni i Trøndelag, nå med løytnanter som kompanisjefer. Fogdene spilte i praksis en liten rolle. Det fantes også to offiserer som var sjef for landdragonene i hver landsdel.

Ved omorganiseringen av hæren i Norge i 1718, ble det også opprettet et eget regiment av 1200 utvalgte landdragoner, 3. Akershusiske nasjonale infanteriregiment, under oberst Hans Jacob Brun. Dette regimentet ble oppløst ved krigens slutt i 1720.

Ved hær-reformen i 1718 ble antallet soldater hver legd stilte fordoble, da alle reserevesodlster ble omgjort til regulære soldater. Det var dermed lite mannskap igjen til å kalle ut som landdragoner, og ordningen med landragonkompanier ble derfor opphevet. Folkeoppbudet med mannhusinger bestod, men nå som en mer eller mindre teoretisk mulighet i tilfelle krig og invasjon.

I 1742 ble en ordning med utvalgte mannskaper fra folkeoppbudet organisert på nytt med opprettelsen av det såkalte landvernet. Dette skjedde ved en kongelig reskript av 15. januar 1742, som ble utstedt etter initiativ av kommanderende general Hans Jacob Arnold.

Reskriptet opprettet et landvern i Norge, som skulle være et sikkerhetstiltak i tilfelle invasjon av en fremmed makt. Reskriptet lignet har likheter med Gyldenløves ordre om opprettelsen av de utvalgte i 1673, ikke minst når det begrunnelser og retorikk. Alle utskrevne soldater som ble dimittert fra hæren skulle stå som landvernsoldater i ti år. De måtte ikke møte til eksersis og kunne kun kalles inn i krig. Da skulle de utelukkende brukes innen rikets grenser. Til sammen utgjorde det nye landvernet i 1742 cirka 8500 mann. Oppgaven var å være et såkalt «bakre oppbud» for hæren.

Fra 1747 ble landvernet profesjonalisert og omorganisert ved at hvert regiment nå fikk et landevernkompani med befal i tillegg til sine ordinære kompanier. Samtidig ble det innført eksersis av kompaniene tre ganger i året og landvernssoldatene ble tildelt samme våpen og utstyr som vanlige soldater (selv om det de fikk riktignok ofte var gammelt og i ustand).

Landvernskompaniene ble nedlagt ved kongelig resolusjon av 5. juli 1764. Det skulle i stedet være 50 landvernssoldater ved hvert kompani, som skulle ha sine egne våpen og utstyr uavhengig av resten av regimentet. Landvernet hadde dermed i realiteten gått tilbake til slik det i utgangspunktet ble organisert i 1742. Hovedårsaken til endringer var økonomisk, å spare utgiftene staten hadde ved å lønne egne offiserer og befal til landvernet.

Under Napoleonskrigsperioden ble landvernsoldatene i hvert regiment disponert i ad hoc landvernbataljoner, med offiserer hentet fra regimentsdepotet, eller i grupper á 300 mann. De blesom regel brukt som festningstropper, eller unntaksvis i vanlig krigføring. I 1814 var det 8150 landvernsoldater.

Folkeoppbudet, som nå som regel ble kalt allmuevæpningen, ble igjen kallt inn i 1808, 92 år etter forrige gang. Det skjedde under krigen mellom Norge og Sverige i 1808–1809. Det var hovedsaklig bønder på Østlandet og langs grensen til Sverige som ble kalt inn som grensevakt. Det ble også satt opp avdelinger med frivillige borgere og bønder, men disse avdelingene fikk liten betydning og ble kun brukt til vakthold.

I 1807 ble det også etter ordre av den Regjeringskommisjonen etablert et eget kystvern i Norge. Kysten ble delt inn i kystverndistrikter (som tilsvarte flåtens innrulleringsdistrikter) som igjen ble inndelt i divisjoner og seksjoner. Et fogderi var gjerne divisjon og sogn en seksjon. Alle våpenføre menn mellom 16 og 56 år hadde plikt til være med i vernet, og måtte stille med egne våpen. I tjeneste hadde mannskapet ikke noen uniform, bare en en rød-hvit kokarde. Avdelingene ble satt opp av de sivile myndighetene og mange av divisjons- og seksjonssjefene var lokale embets- eller kjøpmenn. Men de lå under militær kommando.

Etter at han var blitt valgt til norsk konge i 1814, utstedte Christian Fredrik den 9.6. 1814 en oppfordring til befolkningen i Norge om å melde seg frivillig til fedrelandets forsvar. De skulle danne en allmuevæpning eller masseoppbud som lignet geriljastyrkene som hadde kjempet mot franskmennene i Spania under Napoleons felttog der. Et annet forbilde var den franske folkekrigen etter revolusjonen, med store vernepliktshærer. Historikerne vet lite om hvor mange det var som meldte seg etter kongens oppfordring og hvordan de ble organisert. Men lite tyder på at det ble til særlig mer enn mindre grupper som ble brukt til vakttjeneste. Dettte ble også uansett opphevet etter inngåelsen av unionen senere i 1814.

Med innføringen av allmen verneplikt med grunnlovens §119 og vernepliktsloven av 1816 kan man si at folkeoppbudet ble opphevet.

Men landvernet, som hærens bakre oppbud av uttjente soldater, fortsatte å eksistere ennå en tid. Etter § 25 i Grunnloven, kunne landvernet ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke. Landvernet ble spesifisert i vernepliktsloven av 5. juli 1816, men eksisterte ellers bare på papiret. Først i 1837 vedtok Stortinget å opprette et landvern med 8000 soldater organisert i bataljoner og divisjoner, men det tok mange år før avdelingene ble ordentlig organisert og øvet. Verrnepliktsloven av 1844 påla vernepliktige som det ikke var behov for i feltavdelingene å gjennomføre rekruttskole og deretter gjøre tjeneste i reservestyrkene og i landvernet.

Med vernepliktsloven av 1885 ble Hæren omorganisert fra to til tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen. Landvernet ble nå integrert i Hæren, og ble sammensatt av erfarne soldater som hadde fullført sin tjenestetid i linjen. Begge de bakre oppbudene skulle nå settes opp med alle våpenarter, og tjenestetiden skulle være seks år i linjeavdeling, seks år i landvernet og fire år i landstormen. Bare linjeavdelinger skulle kunne sendes utenlands.

Med dette var landvernets rolle som et folkeoppbuds utvalgte eller organiserte del over, selv om landvernet som enhetstype fortsatte å eksistere frem til 1953 og som soldatkategori i lovverket til 2017.

• Norge under dansk styre – 1537–1814
• Norges forsvar fra 1700 til 1800
• Landvernet

• Berg, J. C. (1830). Historisk Underretning om Landværnet, tilligemed nogle Efterretninger om Norges staaende Hær i Almindelighed. Christiania.
• Ottosen, Morten Nordhagen (2009). "Bondevæpning i norske grenseområder 1807-1814", i Frydenlund, Bård og Rasmus Glenhøj (red.). 1807 og Danmark-Norge. På vei mot atskillelsen. Oslo.
• Solberg Magnus (2022). "Med Troskab og Nidkjærhed til deres Fædrelands Forsvar". En historisk undersøkelse av landvernet 1742-1764. Masteroppgave i lektorutdanningen i historie, NTNU.
• Schiøtz, Johannes (1936). Elleveårskrigens militære historie, b. 1 Almindelige forhold ved krigsutbruddet. Troppesamlingen i 1709. Oslo, s. 182-187
• Wilmar, Erik Dag (2011). Hvor forberedt var den norske hær på krig i 1814? Med fokus på organisasjon, utrustning og ledelse. Masteroppgave i historie, UiO.
• Østberg, Kristian (1912). De utvalgte 1673-1709. Kristiania.