fiskeredskaper

Spydprinsippet er det mest opprinnelige og omfatter redskaper som brukes til å fange det sjødyr som ønskes og sees. Hit hører fiskespyd, harpun, eventuelt harpungevær, harpunkanon for hval, springer, nise, makrellstørje og brugde, videre kveitepik og flyndrepik, hvor skaftet er lengst mulig og eventuelt erstattet med metallstreng.

Lokkeprinsippet går ut på at agn lokker fisken inn i et bur (teine) eller til å sluke en angel (krok). Teiner og angelredskaper er selvvirkende, da de fastholder fisken. Teina har traktformet åpning (kalv) slik at fisken ikke slipper ut igjen, angelen har mothake. Dessuten finnes det et par beslektede redskaper som ikke er selvvirkende, for eksempel hummerhåv (hummerglip) og mortglip. Begge må hales når fangsten sees i redskapen. I tillegg til alle slags håndsnører med én eller få angler, enten med smaksagn eller skueagn, finnes en egen form for pilk, sprutdregg, med tykk kropp og en hel krans av kroker innstøpt i nedre ende, som brukes til fangst av akkar, den alminneligste pelagiske blekkspruten i norske farvann. Dreggen beveges ned i vannet og opp til over båtripa, og har ikke mothaker, slik at akkaren faller av i båten automatisk før dreggen går ned i vannet igjen. Angelredskaper med mange kroker, liner eller bakker har stor anvendelse for all slags bunnfisk.

Svømmende eller drivende fisk ledes langs oppbygde eller utspente vegger av pæler, ris eller nett og gjennom en eller flere «kalver» inn i et bur eller kammer. Viktige ruseformer i Norge er kulenota og laksevarpet, som begge kan beskrives som ruser flytende i vannskorpen, sistnevnte dog ikke helautomatisk, men lukkes av en vaktmann for å sikre observert fangst.

Snareprinsippet tar sikte på at fisken skal bli hengende fast. Redskapen må da være mest mulig usynlig og av så tynn og myk tråd som mulig. Til gruppen hører en mengde former av fiskeredskaper som går under betegnelsen fiskegarn. I alminnelighet er disse fiskeredskapene selvvirkende, men noen forutsetter at fisken jages inn i garnet (slyegarn brukt ved fjord- og innsjøstrender for sjøørret, føysegarn for mort, abbor og lignende). For øvrig brukes garn på to hovedmåter: forankret som settegarn, eller som drivgarn, fastgjort til en farkost.

Innesperringsprinsippet går ut på å stenge en observert fiskestim inne på stedet. Fisk nær land kan avsperres ved hjelp av et nett som rekker helt til bunns, landnot, som nå er lite brukt. Fiskestimer på dypt vann eller langt fra land kan fanges med ringnot eller snurpenot. Denne settes ut til en sluttet ring slik at den danner en sylinder med korktelna i vannflaten. Langs undertelna løper gjennom ringer en line som hales inn på begge ender straks nota er satt, slik at nota snurpes sammen og lukkes nederst til en pose hengende i vannskorpen med fisken innesperret. Ringnota brukes nå fra et hovedfartøy, den greies akterut på hekk eller båtdekk og settes ut og tas inn ved hjelp av kraftblokk (triplex) eller notkran (notlegger).

Silprinsippet vil si at silende eller filtrerende redskap trekkes gjennom vannet og får med seg hva det måtte være av fisk i dets vei, enten langs bunnen eller gjennom løse sjøen.

Blant annet trål, snurrevad, håv og løftenett virker etter dette prinsippet. Redskapet blir trukket gjennom vannet raskere enn fisken svømmer, slik at den blir trengt mot bakveggen av det. Løftenettet og lignende redskaper blir brukt vertikalt og ført direkte opp av sjøen under selve fangstprosessen, mens tråler som opereres horisontalt, er utstyrt med lange fiskeposer for at fisken ikke skal kunne unnslippe mens redskapet blir tatt opp.

For å redusere omfanget av bifangster arbeides det aktivt for å utvikle selektive fiskeredskaper, det vil si redskaper som fanger den fiskearten og den fiskestørrelsen som ønskes, og som samtidig slipper bifangsten uskadet ut av redskapen. Såkalt skillerist som sorterer ut uønsket bifangst, er for eksempel påbudt i fisket med bunntrål i Norge.

De syntetiske materialene er årsak til problemer, fordi de ikke råtner eller brytes ned. Ødelagte redskaper som ikke tas ombord, blir til søppel som ikke brytes ned. Tapte fiskeredskaper, særlig garn og teiner, kan derfor representere en skjult uregistrert beskatning, såkalt spøkelsesfiske. Derfor er det også innført krav om bruk av tråd som råtner til lukking av teinefiske i Norge, slik at tapte teiner etter en tid vil bli stående åpne.

For å unngå spøkelsesfiske og marin forsøpling arbeides det i dag med å utvikle nye nedbrytbare materialer som er egnet til bruk i fiskeredskaper.

• Fiskestang
• Jukse, dorg, pilk, snik og lignende
• Liner (krok med agn)
• Bunnsatt line (ved bunnen)
• Fløytline (frigjort fra bunnen, for pelagisk fisk)
• Autoline (automatisert linedrift)

• Garn
• Bunnsatt garn
• Fløytgarn
• Drivgarn (nær overflaten)
• Trollgarn (med dobbel nettvegg)
• Not
• Landnot (strandnot)
• Ringnot/snurpenot (vanligst)
• Teiner
• Bunnfisk
• Krepsdyr (hummer, krabbe, reker)
• Ruser
• Bunnsatt (torsk, ål og andre)
• Kilenot i overflaten (tradisjonelt for laksefiske)
• Skraper¹
• Snurrevad
• Anker-seining (fartøyet forankret under fiske)
• Fly-dragging (fartøyet siger rolig frem)
• Trål²
• Bunntrål (fisk og reker)
• Pelagisk trål (mest for stimfisk)
• Bomtrål (kun bunnfisk)

^{1. Stålrammer med stålnett (eventuelt kunstfibernett på mindre utstyr). Brukes til bløtdyr på bunnen (skjell).}

^{2. Bunntrål og pelagisk trål brukes som enkelbåtstrål eller som partrål (to båter sleper én trål). Bomtrål brukes kun som enkelttrål (men med en styrbord og en babord trål samtidig).}