fiol

Plantene er urter eller i sjeldne tilfeller små busker Bladene er ofte hjerteforma eller nyreforma, men noen arter har smalere, avlange blad. Ved basis av av bladstilkene sitter det to akselblad som har ulik utforming hos artene.

Blomstene er ensymmetriske med fem kronblader og fem begerblad. Det midtre, nedre kronbladet har ofte streker og fargetegninger som peker mot åpningen til nektarspora som er en del av dette kronbladet. De fire andre kronbladene sitter to og to på sidene og disse kronbladene kan også ha striper. Det er fem pollenbærere og disse sitter tett sammen inn mot griffelen slik at det kuleforma arret stikker litt ut foran de fem pollenknappene. Pollinatorer vil derfor treffe arret og kunne avsette pollen før de berører pollenknappene og slik øker sannsynligheten for krysspollinering. Noen arter produserer om høsten små blomster som ikke åpner seg og følgelig sjølpollinerer (kleistogame blomster).

Frukta er en kapsel som sprekker opp i tre fliker. Hos noen arter spres frøene aktivt ved at kapselflikene klemmes sammen og frø spretter ut, mens andre arter har frø med elaiosom og spredning skjer ved hjelp av maur.

Fiolslekta har arter over det meste av jorda. Størst artsmangfold er det i tempererte strøk på den nordlige halvkula. I tropiske områder finnes fiolarter hovedsakelig i fjellområder.

Det norske navnet er kommet til norsk fra tysk og er en variant av det klassiske navnet viola som også det systematiske navnet er basert på. Viola er latinsk diminutiv av et gresk ord brukt av Homer for fioler og andre velduftende blomster.

Som prydplanter dyrkes blant annet hagestemorsblom, marsfiol, hornfiol, gulfiol (V. lutea), og storblomstrede hybrider av disse artene. Mange varieteter av marsfiol brukes til fremstilling av parfymer. Størstedelen av «fiololjen» stammer imidlertid fra rotstokken til sverdlilje, Iris.

• plante
• fiolfamilien