tekstilfibre

Fibre finnes naturlig i en rekke ulike materialer. De omtales som naturfibre:

Fibre fra planter og trær er cellulose. De finnes både i plantenes stengel eller stamme, og i frøkapsler og andre plantedeler. I stammen er fibrenes oppgave å stive av og holde planten eller treet oppe, som i gress, trær og blomsterplanter som lin og nesle. Frøkapslene for eksempel hos bomull eller myrull, derimot, har med spredningen av frø å gjøre.

• Les mer om vegetabilske fibre.

Fibre fra dyr er laget av proteiner. Mennesker og de aller fleste pattedyr har hår og pels. Dette er fibre som er der for å varme og beskytte. De er velegnet for spinning. Ull fra sau og noen andre dyr kan også toves sammen til sammenhengende tekstiler uten først å spinnes. Noen insekter bruker fiber til å forflytte seg, fange bytte eller kapsle seg inn. Silken fra silkeormen er en slik fiber og eksempel på en naturlig filamentfiber (veldig lang).

• Les mer om animalske fibre.

Kunstige fibre kan være laget av syntetiske fibre, men det er også mulig å lage kunstige fiber av et naturlig råstoff.

Syntetiske fiber er fiber laget av petroleum (olje). Olje er ikke en naturlig fiber, men kan brukes til å fremstille fiber. Tekstiler av olje har navn etter den prosessen som brukes til å fremstille dem. Den største og viktigste er polyester, andre viktige er polyamid (Nylon), akryl og polypropylen. Syntetiske fibre kan, fordi de er laget av mennesker, lages svært ulike. De kan være tynne og tykke og i ulike former. Normalt vil de lages som filament, men kan klippes opp i kortere fiber for å spinnes. De vil dermed minne mer om naturfibre som bomull og ull.

• Les mer om syntetiske fibre.

Kunstfibre som er laget av naturlige råvarer kalles regenererte. Den viktigste av dem er viskose. Regenererte fiber kan lages både av materiale fra planter og dyr, men den viktigste råvaren har så langt vært skog (cellulose) og avfall fra bomull og matproduksjon. Alle kunstige fibre skal merkes med den prosessen som fibrene er fremstilt gjennom, og ikke den råvaren som er benyttet. Dermed er myke klær med «bambus» eller «bambusviskose» som fibermerking ulovlig å selge i Norge, fordi den ikke følger forskriften om fibermerking.

• Les mer om regenererte fibre.

Naturfibre tar lett opp fuktighet og er derfor i liten grad statisk elektriske. De syntetiske fibrene kan ta opp fuktighet dersom de fremstilles med dette som spesiell egenskap, men som regel gjør de det ikke. Fuktighetsopptaket har også innflytelse på fiberstyrken. Bomullsfibrene er for eksempel sterkest når de er våte. Den regenererte cellulosefiberen, viskose, er derimot svakere i våt tilstand enn i tørr, det samme gjelder ull. Modal, som også er en regenerert cellulosefiber, er imidlertid omtrent like sterk i våt som i tørr tilstand. Det samme gjelder de syntetiske fibrene.

Fuktighetsinnholdet påvirker fibrenes brennbarhet. Dette gir seg særlig sterkt utslag for ullens vedkommende. Normalt kan ull sies å ha en lav brennbarhet. Men hvis ullfibrer har vært oppbevart i svært tørr luft, brenner de mye lettere. Hvordan tekstilfibrene er benyttet i tekstilene, har også en stor betydning for brennbarheten. Tette, tunge varer, som for eksempel vadmel, antennes senere og brenner dårligere enn en lett, åpen ullgardin. Bomull brenner som papir, den antennes lett og brenner med høy varmeutvikling.

Brennbarheten til de syntetiske fibrene varierer sterkt. Det finnes fibre, som for eksempel aramidfibrene og spesielle viskose- og polyesterfibrer, som bare forkuller når de utsettes for åpen varme. Noen syntetiske fibrer smelter og trekker seg bort fra varmen. De kan karakteriseres som selvslokkende. Dette gjelder for eksempel vanlige polyamid- og polyesterfibrer. Akryl smelter, og brenner videre under høy varmeutvikling. Akryl brukes ofte i åpne, lette konstruksjoner og kan derfor være særlig brannfarlig. Det finnes modifiserte akrylfibrer som ikke er så brennbare. De er imidlertid lite brukt på grunn av at andre egenskaper er forandret i en mindre ønskelig retning.