fatimidene

Dynastiet omfatter 14 kalifer. Den fjerde kalifen, al-Muizz (953–975), erobret i 969 Egypt der han anla Kairo (al-Qahira – «Den seierrike»), opprinnelig som et hersker- og administrasjonssenter utenfor den eksisterende byen Fustat. Samtidig ble grunnen lagt til moskeen al-Azhar («den strålende»), oppkalt etter tilnavnet på fatimidenes formentlige stammor. Moskeen ble innviet 972 og ble ikke bare et sete for kultus, men også et viktig sentrum for studier, spesielt av sjiittisk lov og lære, inntil sunnimuslimene overtok lærestedet.

Under al-Azaz (975–996) ble herredømmet utvidet til Syria. Al-Hakim bi-Amr Allah (996–1021) spiller en viktig rolle i islams historie, idet han på visse hold ble betraktet som en åpenbaring av guddommen (se drusere).

Selv om de følgende fatimidene var ubetydelige regenter, lyktes det dynastiet ennå i halvannet århundre å beholde herredømmet over Egypt og delvis også over Syria.

I Syria ble fatimidene trukket inn i korstogene. I 1099 erobret korsfarerne Jerusalem fra den fatimidiske stattholderen, og fatimidene ble i tiårene som fulgte fravristet sine siste befestninger i Levanten.

I 1171 vant den berømte kurdisk-irakiske hærføreren Salah al-Din al-Ayyubi (Saladin) Egypt tilbake til sunnimuslimsk styre – formelt underlagt den abbasidiske kalifen i Bagdad – noe som ble slutten på fatimide-dynastiet.

• islam
• sunni- og sjiaislam
• Midtøstens historie
• Egypts historie