Epigram er en forklarende innskrift på en tempelgave, gravplate eller andre minnesmerker i distikons form, det vil si et heksameter og et pentameter. Senere er begrepet utvidet til å betegne et fyndspråk som i tilspisset form rammet det karakteristiske ved en person, begivenhet eller lignende, som oftest med en satirisk brodd.
Gresk epigram i St. Polyeuktos kirke i Konstantinopel, ca. 524-527. Av Anthémios de Tralles.
CC BY SA 3.0
epigram
Fra 1610 eller 1611.
I antikken
Den mest berømte greske epigramdikter var Simonides fra Keos (ca. 500 fvt.). I hellenistisk tid stod epigrammet høyt i kurs og ble dyrket som en egen diktart. Bysantinske lærde samlet den eldre epigramdiktningen i store antologier; viktigst er Anthologia Palatina (utvalgte i oversettelse i Emil Zilliacus: Grekiska epigrammer). Martial er den mest berømte latinske epigramdikter.
1600 og 1700-tallet
I nyere tid ble epigrammer skrevet særlig på 1600- og 1700-tallet i England blant andre av John Owen og Pope, i Frankrike av Boileau og Voltaire. I Tyskland var middelalderens priamel en type folkelig epigram. Det kunstmessige epigram fikk sin klassiske form hos Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller, og finnes også hos Johann Gottfried von Herder og ikke minst Gotthold Ephraim Lessing (Über das Epigramm).
I Norden ble rammende epigrammer skrevet av Ludvig Holberg, Claus Fasting, Johan Herman Wessel, som er det dansk-norske epigrammets mester, og Jens Baggesen. I Sverige ble det særlig dyrket på slutten av 1700-tallet av Johan Henric Kellgren, Anna Maria Lenngren og flere.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.