ekspedisjoner i Antarktis

Helt siden filosofer i den greske antikken beskrev sine idéer om jordens form (for eksempel Pythagoras, som ca. 530 fvt. postulerte at jorden er sfærisk, Parmenides, som ca. 460 fvt mente at det fantes fem soner inkludert kalde soner ved polene, Krates fra Mallos, som ca. 150 fvt. definerte Antipodes som et kontinent i sør) har det eksistert en idé om et sydlig kontinent. Omkring 150 evt. produserte Klaudios Ptolemaios et verdenskart som viste det tiltenkte store kontinentet i sør, Terra Australis, som så begynte å figurere på europeiske kart fra 1400-tallet.

Navnet «Antarktyk» skal har blitt brukt på engelsk for første gang i et manuskript fra 1366, men det kommer av det greske ordet ἀνταρκτικός (antarktikos) som betyr «motsatt Arktis» eller «motsatt av nord». Idéen var at det måtte være symmetri eller balanse mellom jordens områder. I dag brukes betegnelsen «Antarktika» om landområdet rundt Sydpolen, mens «Antarktis» betegner verdensdelen som inkluderer havområdet rundt kontinentet. Bruken av termene er imidlertid ikke konsekvent. Etter hvert som oppdagelsesseilas nådde stadig lengre sørover, ble tidligere ikke-kartlagt land så langt nord som kysten av det sørligste Sør-Amerika tillagt definisjonen som del av Terra Australis.

Helt opp på 1700-tallet mente man at det fantes fruktbare og folkerike land i det sørlige Stillehavet og Indiske hav. Mens den store nordlige polkalott er ringet inn av store landmasser som trenger seg et godt stykke inn over selve polarsirkelen, er forholdet ved den sørlige polkalott stikk motsatt. Her er det havet, endeløse vidder av hav, som rår.

Sør-Amerika rekker til 56°, Afrika til 34° og Australia til 45° s.br. Havområdene i sør er mer stormfullt enn noe annet, og de første oppdagelser i Antarktis skyldtes fartøy som storm og uvær drev ut av kurs. Således forteller polynesiske legender om en tongahøvding, Ui-te-Rangiora, som var helt sør ved det frosne hav med den store kanoen Te-Ivi-o-Atea ca. år 650. Andre polynesiere har visstnok også vært så langt mot sør.

Det å finne frem til «den første» til å nå frem til et geografisk punkt er en viktig del av den historiske fortellingen. I noen tilfeller er det et udiskutabelt faktum; Det er for eksempel ikke bestridt at Roald Amundsen og hans menn var de første som nådde frem til Sydpolen. Men det er verre å være helt sikker på hvem som først så Antarktika, eller først satte sin fot på land der. Likeledes kan bragden deles opp ved å snakke om Antarktika som helhet, inkludert Den antarktiske halvøya – som tross alt strekker seg helt opp til ca. 63° S – eller å holde seg til selve hovedkontinentet uten oppstikkeren mot nord.

Ikke minst er det slik at mange geografiske oppdagelser både i nord og sør ble gjort av sel- og hvalfangere som ikke ønsket å opplyse hvor de hadde vært av konkurransehensyn, eller deres beretninger ikke nådde frem til de som skrev historien.

Flere ekspedisjoner ble sendt fra Europa, spesielt England, Frankrike og Nederland, i løpet av 1600- og 1700-tallet for å finne Terra Australis. De satte på kartet flere av øyene nord for 60° S, som er det som Antarktis traktatsystemet definerer som grensen for Antarktis i dag. I 1738 ble en fransk ekspedisjon under Bouvet de Lozier sendt sørover og 1. januar 1739 oppdaget og navngav han Kapp Circoncision på Bouvetøya i den tro at han her hadde oppdaget en pynt på det store ukjente land i sør. Han fulgte pakkisgrensen et stykke østover og var den første som omtalte de enorme, flattoppete antarktiske isfjell og mengden av storhval i den atlantiske sektor på sørkalotten.

I 1740–1744 ledet den engelske kommandør George Anson en skvadron av åtte skip i et tokt mot spanske skip ved vestkysten av Sør-Amerika. I det store og hele var ekspedisjonen en katastrofe, da bare 188 av 1854 menn overlevde. Skjørbuk var den primære dødsårsaken. Men underveis rundt Kapp Horn i dårlig vær ble flaggskipet HMS Centurion antagelig det første som krysset 60° S uten at anledningen ble lagt spesielt merke til. James Cook krysset breddegraden 30. januar 1769 med HMS Endeavour.

Det var først med briten James Cook i perioden 1772–1775 at det ble fart i oppdagelsen av Antarktika. Den britiske admiraliteten ga ham i oppdrag å finne det store sørlige landet eller bringe bevis for at det ikke fantes. To spesialbygde fartøyer, HMS Resolution og HMS Adventure på ca. 400 tonn hver, ble stilt til hans rådighet. Cook forlot Cape Town med kurs sørover i november 1772, krysset den sørlige polarsirkel på ca. 66°33′ S som den første 17. januar 1773, men ble da tvunget av tett is østover langs iskanten. Han nådde lengst sør på 71°10′ S den 30. desember 1774. Ideen om et rikt og gjestmildt kontinent i sør var ikke blitt bekreftet, men beretningene om det rike livet i havet førte til en stor fangstvirksomhet i Antarktis som varte i mer enn 50 år.

I 1775 ble de første britiske hvalfangerne sendt til Sør-Atlanterhavet og Falklandsøyene og samme året overvintret amerikanske selfangere på øygruppen. Dette var starten på en periode med overutnytting av antarktiske seler og hvaler som varte helt til 1960-årene. I 1791 var det over 100 fangstfartøyer i Sørishavet på jakt etter den verdifulle pelssel, og etter hvert elefantsel for utkok av olje. Men det skulle ennå gå flere år før man fikk sikre underretninger om at nytt land var oppdaget.

19. februar 1819 kom den britiske skipperen William Smith med briggen Williams ut av kurs rundt Kapp Horn og fikk øye på det nordøstlige punktet på Livingstonøya, Syd-Shetlandøyene – første gang land ble sett sør for 60° S. Den 16. oktober var han tilbake og landet på King George-øya, hvor han tok øygruppen i besittelse for den britiske krone. Samme sesong trengte briggen Williams sørover til 62° S. Under ledelse av Edward Bransfield 1819–1820 ble Williams igjen seilt sørover og Syd-Shetland øygruppen ble kartlagt i grove trekk og nordvestkysten av Graham Land ble oppdaget og gitt navnet Trinity Land. Selfangsten i området tok nå helt av, slik at pelsselen nærmest var utryddet i begynnelsen av 1822.

De antagelig første som overvintret i Antarktis var selfangere som ble etterlatt ved feiltakelse på Syd-Shetlandøyene i 1820–1821.

I 1819–1821 gjennomførte den estisk-russiske admiralen Thaddeus Bellingshausen med to fartøyer, Vostok og Mirnyy, en verdensomseiling på enda sørligere breddegrader enn Cook hadde gjort. Peter I Øy og Alexanderøya ble oppdaget i januar 1821, Syd-Shetlandøyene ble kartlagt, og kjennskapet til Syd-Sandwichøyene og Syd-Georgia utvidet.

Den neste ekspedisjon av betydning var den som Enderby-firmaet i London sendte ut i 1830. Fangstfartøyene Tula og Lively med den kjente fangstskipper John Biscoe som leder seilte sørover for å gjøre nye oppdagelser. Biscoe gjennomførte den tredje verdensomseiling på høye sørlige breddegrader. Enderby Land ble oppdaget 28. februar 1831, Adelaide Island og Graham Land året etter. Syd-Sandwich- og Syd-Shetlandøyene ble også besøkt.

Årene omkring 1840 var særlig fruktbringende for utforskningen av Antarktis. En fransk ekspedisjon under Dumont d'Urville oppdaget Terre Adélie og annekterte det for Frankrike i 1840. På samme tid arbeidet også en stor amerikansk ekspedisjon under Charles Wilkes i disse farvann. Han skisserte kysten flere steder mellom 98° og 160° ø.l.

De største resultatene ble oppnådd av den britiske ekspedisjon under James Clark Ross. Han foretok den fjerde omseiling av sydpolkontinentet og nådde lenger sør enn noen før ham, helt frem til den store, delvis isfrie havbukta som senere skulle få hans navn. Han oppdaget og navngav Victoria Land og Ross Island med de to praktfulle vulkankjeglene Erebus (3795 meter over havet) og Terror (3262 meter over havet). I 1893 oppdaget den norske hvalfanger Carl Anton Larsen Kong Oscar 2 kyst på østsiden av Graham Land, og nådde 68° 10ʹ s.br.

Ved århundreskiftet var interessen for antarktisforskningen vekket for alvor, og det ble sendt ut en rekke ekspedisjoner i rent vitenskapelig øyemed. Denne perioden i utforskningen av Antarktis blir betegnet som The Heroic Age (Den heroiske tidsalder). De viktigste frem til 1920-årene er:

Litt ut i 1920-årene begynte en ny epoke i utforskningen av Antarktis på grunn av det store oppsving hvalfangsten tok, og dessuten gjorde flyteknikkens utvikling det mulig å bruke fly i polarforskningen. I 1925 begynte en serie oseanografiske ekspedisjoner utsendt fra Storbritannia, kalt Discovery-ekspedisjonene. De har gitt store bidrag til utforskningen av havet i Antarktis.

Fra 1926 frem til andre verdenskrig ble det av den førende norske hvalfangstreder Lars Christensen i Sandefjord sendt ut en rekke ekspedisjoner til Antarktis med kombinerte praktiske og vitenskapelige formål. Først Odd I-ekspedisjonen til Peter I øy, så de fire Norvegia-ekspedisjoner, da blant annet store strekninger av kontinentets kystland ble flyfotografert av Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm. Senere ble flytende kokerier og tankbåter brukt som basis.

Særlig Torshavn-ekspedisjonen i 1936–1937 oppnådde gode resultater. Store strekninger av kystlandet mellom Wilhelm 2 Land og Enderby Land ble luftfotografert, videre ble Prins Harald Kyst oppdaget og luftfotografert, og Prinsesse Ragnhild og Prinsesse Astrid Kyst ble overfløyet.

I midten av 1950-årene tok utforskningen av Antarktis et nytt kraftig skritt fremover. Allerede tidligere hadde enkelte land opprettet vitenskapelige stasjoner på sub-antarktiske øyer, men i forbindelse med Det internasjonale geofysiske år 1957/58 gikk 12 stater sammen om et storslagent forskningsprogram i Antarktis ved opprettelse av i alt 55 stasjoner på det antarktiske kontinent og nærliggende øyer.

Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) ble opprettet av vitenskapelige organisasjoner i de samme 12 land: USA, Sovjet, Storbritannia, Frankrike, Japan, Belgia, Australia, New Zealand, Argentina, Chile, Sør-Afrika og Norge. Etter hvert ble nye forskningsgrener trukket inn, og i tillegg til de geofysiske oppgavene ble en storstilt utforskning og kartlegging av hele kontinentet satt i verk. Hundrevis av forskere med mange tusen hjelpemannskaper, fly, helikoptre, isbrytere og forskningsfartøyer ble satt inn. Stormaktene tok de største løft, USA konsentrerte seg særlig om Vest-Antarktis, Sovjet om Øst-Antarktis.

Norge deltok i perioden 1956–1960 med en stasjon, Norway Station, ved 70° 30' s.br., 2° 32' v.l. i Dronning Maud Land. Norsk Polarinstitutt planla og ledet ekspedisjonsvirksomheten, og geodet S. G. Helle var leder på stasjonen. I sommersesongen 1958/1959 sendte Norsk Polarinstitutt i samarbeid med flyvåpenet en flyfotograferingsgruppe som fotograferte kysten fra vestgrensen til 13° ø.l. og fjellområder østover helt til 30° 30' ø.l. I 1960 ble den norske stasjonen overdratt til Sør-Afrika, som har fortsatt virksomheten siden. I de følgende år krysset en rekke fly- og traktorekspedisjoner de tidligere ukjente områdene i det indre av Antarktiskontinentet.

Den britiske Commonwealth Trans-Antarctic Expedition under Vivian Fuchs krysset i 1958 det antarktiske kontinent fra østsiden av Weddellhavet over Sydpolen til Ross Island. Newzealander Edmund Hillary ledet et støttelag fra Ross Island til Sydpolen. Dette var den første ekspedisjonen til å nå Sydpolen over isen etter Scott og Amundsen. Senere har særlig russerne og amerikanerne gjennomført en rekke lange tokt. Resultatet av all denne virksomhet er atskillige vitenskapelige publikasjoner og kart med opplysninger om Antarktis' geologi, glasiologi, meteorologi, oseanografi, biologi og fysiske forhold i atmosfæren.

Norsk Polarinstitutt gjenopptok større norsk forskningsaktivitet i Antarktis i 1976–1977, da instituttet sendte en ekspedisjon med en mindre isbryter, Polarsirkel, til Dronning Maud Land og Weddellhavet. Ekspedisjonen bestod av 21 forskere og ble ledet av Olav Orheim, som også ledet en rekke sommerekspedisjoner i de påfølgende år med blant annet fartøyene Andenes og Lance. I sesongen 1989-90 ble forskningsstasjonen Troll etablert som sommerstasjon.

Et nordisk samarbeid ble innledet i 1991–1992, hvor Finland, Sverige og Norge roterte ansvaret for organisering av vitenskapelige Antarktis-ekspedisjoner. Dette førte til økt kontinuitet i forskningen fordi hvert av landene kunne sende forskere til kontinentet årlig. Norge gjennomførte større ekspedisjoner til Antarktis i sesongene 1992–1993, 1996–1997 og 2000–2001 under ledelse av Norsk Polarinstitutt.

Fra og med 2000–2001-sesongen har fly fra Cape Town i Sør-Afrika til Dronning Maud Land blitt benyttet i kombinasjon med båttransport. Flystripen i nærheten av Troll-stasjonen, Troll Airfield, ble offisielt åpnet av miljøvernminister Knut Arild Hareide i februar 2005, og har lettet tilgjengeligheten til dette området betraktelig. Den representerer også en av ytterst få etablerte landingssteder for større flymaskiner inne på kontinentet.

Forskningsinnsatsen i Antarktis øker stadig og det er på kontinentet for tiden 45 helårsstasjoner og cirka 30 sommerstasjoner (feltstasjoner) som representerer 30 land og alle de andre kontinentene.

Antarktis har også den senere tid hatt en tiltrekningskraft på oppdagere som har foretatt private ekspedisjoner til kontinentet og målt krefter med naturen. De mest kjente nordmenn blant disse er Liv Arnesen, Erling Kagge, Børge Ousland og Rune Gjeldnes. På kort tid er også kontinentet blitt et reisemål for turister som hovedsakelig kommer dit om bord på cruiseskip. I 2017–2018-sesongen satte 43 691 turister sin fot i Antarktika, en økning fra nesten 37 000 sesongen før. Av disse 43 691 var de største nasjonalitetsgruppene 13 412 fra USA og 7 881 fra Kina. I sesongen 2018–2019 var antall turister øket til 56 168 hvorav 32 prosent var fra USA og 15 prosent fra Kina.

• forskning i Antarktis
• klima i Antarktis
• politiske forhold i Antarktis
• Antarktis' geografi

• Andersson, J.G.: Sydpolens helter, 1947
• Barr, S.: Norway's polar territories, 1987, isbn 82-03-15689-4
• Berg, K.: Polarheltene: norske pionerer i Arktis og Antarktis, 2003, isbn 82-7694-124-9
• Crossley, L.: Explore Antarctica, 1995, isbn 0-521-49591-1
• Gran, T.: Kampen om Sydpolen, 1961
• Headland, R.K.: Chronological list of Antarctic expeditions [...], 1989, isbn 0-521-30903-4
• Laws, R.M.: Antarctica: the last frontier, 1989, isbn 1-85283-247-9
• May, J.: The Greenpeace book of Antarctica: a new view of the seventh continent, 1988, isbn 0-86318-283-6
• Njåstad, B.: Antarktis: norsk natur- og kulturminneforvaltning, 1999, isbn 82-7666-164-5
• Riffenburgh, B.: Encyclopedia of the Antarctic, 2 Bd, 2007, isbn 0-415-97024-5
• Rubin, J.: Antarctica, 2nd ed., 2000 (Lonely planet)
• St.meld. 32 (2014-2015) – Norske interesser og politikk i Antarktis, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-32-20142015/id2415997/
• Sugden, D.: Arctic and Antarctic: a modern geographical synthesis, 1982, isbn 0-631-13085-3
• Aagaard, B.: Antarktis 1502–1944: oppdagelser, naturforhold og suverenitetsforhold, 1944