dyd

Ideen om dyd i vestlig tenkning har sin opprinnelse i eldre gresk filosofi. I denne perioden var det en gjennomgående enighet blant greske tenkere om at dyder (gresk aretê) er viktige for at mennesker skal kunne ha gode liv.

Mye av moderne tenkning om dyder stammer fra Aristoteles. For Aristoteles ble ikke dyder forstått som noe som bare var forbeholdt mennesker. I stedet ble dyder karakterisert på en generell måte som det som får noe til å fungere godt som den typen ting det er. Dyden til en kniv er for eksempel å være skarp, fordi skarphet er noe som får kniven til å fungere godt som den typen ting den er (et skjæreredskap). Mennesket er derimot en type ting som kan kjennetegnes som et rasjonelt, sosialt og politisk dyr. For at mennesket skal fungere godt, må vi derfor utvikle både intellektuelle dyder og moralske dyder som hjelper oss å fungere godt i et sosialt og politisk fellesskap, som for eksempel dyden 'rettferdighet'.

Aristoteles' tenkning om dyder passer inn i hans overordnede teleologiske natursyn, der ting i naturen kjennetegnes som å ha en funksjon, og dermed behøver egenskaper som får dem til å fungere godt, altså dyder.

Et viktig poeng for å forstå dyder er at de er karaktertrekk. Det vil si at de beskriver vår karakter som menneske og ikke bare måten vi handler på. En person som innehar dyden ærlighet, er ikke bare en person som ikke lyver. Å være ærlig innebærer ikke bare at man gjør visse handlinger, men innebærer også måten man tenker og føler på. For eksempel vil en ærlig person også verdsette sannferdighet, inneha negative følelser ovenfor det å ikke være sannferdig og handle på bakgrunn av denne typen holdninger.

Denne typen karaktertrekk er ifølge Aristoteles ikke noe vi har fra fødselen av, men må heller øves opp gjennom erfaring.

Aristoteles er også kjent for to videre teser om dydene.

Den første tesen kalles ofte for tesen om den gylne middelvei. Dette har å gjøre med at Aristoteles tenker på dydene som karaktertrekk som befinner seg et sted i midten mellom to ytterpunkter. Dyden 'mot' befinner seg for eksempel mellom ytterpunktene 'feighet' og 'overmot'.

Den andre tesen kalles ofte for tesen om dydenes enhet. Dette omhandler at alle dydene ifølge Aristoteles henger sammen og kan ikke eksistere uten hverandre. Grunnen til dette er at alle dydene har en forbindelse til dyden 'klokskap' (gresk fronesis). Vi kan forstå dette ved å se på hva som skiller en modig fra en overmodig person. Både den modige og den overmodige innehar en evne til å trosse farer og risiko, men det som skiller dem er at den modige forvalter denne evnen på en klok måte og innehar altså klokskap, noe den overmodige ikke har. Siden det å være klok henger sammen med alle dydene, så utvikles alle dydene i fellesskap.

Denne tesen forklarer også hvorfor vi ikke innehar dydene fra fødselen av. Et barn kan for eksempel ha en medfødt tendens til å gjøre modige ting, men må lære seg å bruke denne tendensen på en klok måte før denne evnen gjør personen velfungerende.

Dyder spiller en sentral rolle i den gruppen av etiske teorier som kalles dydsetikk. I følge denne typen teorier bestemmer vi riktigheten til handlinger gjennom å se på om handlingene har en riktig forbindelse til dyder, for eksempel om en handling uttrykker dyd.

Dyder spiller ikke en like viktig rolle i andre etiske teorier, men kan være viktige her også. Innenfor utilitarismen kan for eksempel dydene tenkes på som verdifulle i den grad de er nyttige. Innenfor pliktetikken kan vi ha en plikt til å utvikle dyder dersom de for eksempel hjelper oss å handle riktig. Immanuel Kant definerte dyd som en form for viljestyrke til å gjøre vår moralske plikt.

Noen varianter av omsorgsetikk gir dyder en sentral rolle og kan forstås som en form for dydsetikk. Omsorgsetikken vil derimot gi en større plass til dyder som har blitt nedvurdert gjennom sin assossiasjon med femininitet, som for eksempel 'omsorgsfullhet'.

Dyder har også hatt en viktig rolle innenfor kristen etikk, som tok over mye av den antikke tenkningen. Den kristne etikken bygget på det som Platon beskrev som de fire kardinaldydene, nemlig visdom, mot, måtehold og rettferdighet, men la til de tre teologiske dydene tro, håp og kjærlighet. Dette arbeidet ble særlig systematisert av Thomas Aquinas.

Tenkning om dyd har også vært sentral i mye østlig filosofi. Dette gjelder særlig innenfor tenkningen til Konfutse, som var opptatt av å beskrive hvilke trekk vi burde utvikle som personer. En særlig viktig dyd er det han kaller jen, som kan oversettes til godhet, velvilje, eller fellesskapsfølelse.

• dydsetikk
• eudaimonia
• praktisk visdom