detonerende lunte

En moderne detonerende lunte består av en kjerne av et pulverformet sprengstoff, som oftest pentritt (PETN), som er omhyllet av cellofan eller papir og holdt sammen av en ytre tekstilspinning. Ytterst er det lagt på en beskyttende strømpe av plastisk materiale som beskytter mot vann.

Detonerende lunter er typisk forholdsvis smidige og kan blant annet knyttes og skjøtes på mange slags vis. De kan lettvint og forholdsvis trygt kappes ved hjelp av en spesialsaks eller en skarp kniv. For omsetning til detonasjon må alle typer detonerende lunte initieres ved hjelp av sprenghette.

En konvensjonell lunte har en kjerne av svartkrutt og typisk vil brenne (deflagrere) med en hastighet på 1–2 centimeter per sekund. En detonerende lunte vil derimot detonere med en hastighet på flere tusen meter per sekund. På denne måten kan den sette av separerte sprengladninger nesten synkront. En knute på lunten kan være nok til å innlede detonasjon i hovedsprengstoffet.

Detonerende lunte leveres i ulike størrelser ut fra hvor mye sprengstoff de inneholder per lengdeenhet. Med rundt 10 gram PETN per løpemeter blir detonasjonshastigheten om lag 7000 meter per sekund, og initieringskraften tilsvarer en normal sprenghette for hver 5–10 centimeter av lengden.

Detonerende lunte kan brukes som eget sprengningsmiddel, men den erstatter vanligvis elektrisk initiering der det kan være fare for utidig tenning, som for eksempel ved elektriske anlegg eller i tordenvær. Ved å lage forgreninger på lunten kan flere ladninger detoneres samtidig (salveskyting). Ladningene kan gå av i rekkefølge dersom det kobles inn forsinkerelementer i lunten.

For noen typer presisjonssprengninger er detonerende lunte et nyttig verktøy, slik som ved kutting av stolper, rør, kabler og lignende. Dette har bruksområder innen blant annet demolering og spesialeffekter til film. Også innen eksplosivtesting, eksplosivrydding og seismikk er detonerende lunter mye brukt.

Engelskmannen William Bickford (1774–1834) oppfant sikkerhetslunten i 1834. Oppfinnelsen hans bestod av en kjerne av svartkrutt omgitt av en spinning med jutefibre. For å bedre tåle vann kunne den belegges med et lag av tjære, voks eller lignende. Slik tjærelunte kunne brenne også under vann og var et gjennombrudd i sikker antenning av svartkrutt, blant annet innenfor bergverksdrift.

De første detonerende luntene bestod av et tynnvegget rør, gjerne av bly, fylt med et pulverformet sprengstoff. Den første typen inneholdt pulverisert nitrocellulose og ble introdusert i Frankrike i 1879. En versjon for militær bruk, som først ble utviklet i Østerrike i 1887, var basert på kvikksølvfulminat. Slik lunte inneholdt kvikksølvfulminat som var desensitert (flegmatisert) med parafinvoks.

Den første moderne formen for detonerende lunte ble utviklet i Frankrike på starten av 1900-tallet og var laget av et tynt rør av tinn fylt med pikrinsyre. Bly kunne ikke brukes fordi det ville ha reagert med pikrinsyren. Denne detonerte med en hastighet på omtrent 6700 meter per sekund. En forbedret type, introdusert i 1908, bestod av TNT fylt i et tynt blyrør.

I løpet av 1920– og 1930-årene ble de metalliske luntene utfordret av tekstillunter fylt med PETN. Avhengig av tykkelsen på tekstilene detonerte disse med en hastighet på mellom 6300 og 7300 meter per sekund. Tekstilfibrene kunne bestå av jute, hamp, polyester eller rayon.

Enkelte PETN-tekstillunter fikk handelsnavn som etter hvert ble meget kjente, slik som den amerikanske Primacord, introdusert av selskapet Ensign-Bickford Company i 1936, og den britiske Cordtex. Disse navnene er nå blitt mer eller mindre generiske og brukes enkelte ganger også som synonym for detonerende lunte.

• sprengstoff
• svartkruttlunte
• sprengning