danseband

Dansebandstilen oppstod i Sverige på 1960-tallet og spredte seg derfra til Norge. Utbredelsen sammenfalt med at swing ble den dominerende formen for samværsdans i Skandinavia. Danseband har røtter til musikklivet i de svenske folkeparkene og til omreisende grupper med dansemusikere som spilte gammeldans og andre populære danseformer i første halvdel av 1900-tallet. Dansebandene selv har framhevet sin tilknytning til 1800-tallets spillemenn med sangtitler som Spellemannsblod (Ole Ivars, 1993).

På 1960-tallet sendte Sveriges Radio mer popmusikk enn det NRK gjorde, og norske lyttere i grenseområdene lyttet mye til svenske popsendinger. Programmet Svensktoppen, som bare sendte svensk popmusikk, var spesielt viktig for utbredelsen av dansebandmusikken. Sven-Ingvars var det viktigste bandet i sjangerens tidlige utvikling.

Musikalsk var dansebandmusikken en kombinasjon av den tyske slagermusikken som hadde vært hovedstrømmen i skandinavisk pop, og den nye rockemusikken. Gjennom 1960-tallet kom det ut en del norske plater som forente rock og slager, med The Vanguards som viktigste representant, men Ole Ivars fra Hamar og Gluntan fra Trondheim regnes som de første norske dansebandene. De slo gjennom i 1968. De fleste av deres 1960-tallshits var oversettelser av amerikanske countrysanger. Norske danseband har hele tiden vært mer preget av country enn de svenske, og det indre Østlandet og Trøndelag er fortsatt kjerneområdene i den norske dansebandkulturen.

På slutten av 1960-tallet var flesteparten av sjangerens trekk etablert. Besetningen i dansebandene var gitar, bass, trommer, sang, keyboard og noen ganger blåsere og trekkspill. Musikken var beregnet på et eldre publikum enn mesteparten av popmusikken, og den var mer populær i distriktene enn i byene. Dansebandenes drift baserte seg på at bandene spilte til dans på fester og ved andre anledninger.

Temaene i tekstene var hentet fra slagermusikken, og de var sentimentale og idylliserende om livet på landet, eller de handlet om den store ukompliserte kjærligheten. Sven-Ingvars sang dessuten på dialekt og med tekster om Värmland, en understrekning av lokal tilhørighet som ble viktig hos mange danseband.

Begrepet danseband kom i bruk på 1970-tallet. Før dette hadde musikken blitt referert til med begreper som svensktopper, danseorkester eller Sven-Ingvars-stil. På 1960-tallet var dansebandene en del av populærmusikkens hovedstrøm, mens dansebandkultur på 1970-tallet tydeligere ble en subkultur med sine egne kulturelle markører. Musikken var fortsatt i stilen som ble etablert på 1960-tallet, men mange estetiske markører ble etablert, blant annet matchende dresser, cowboyhatter, fargerike turnébusser og plateomslag med upretensiøse fotografier av alle medlemmene i bandet. Estetikken minnet om popens estetikk fra før rockens kunstneriske gjennombrudd på midten av 1960-tallet.

De svenske bandene forble ledende gjennom 1970-tallet. De viktigste bandene som slo gjennom i denne perioden, var Vikingarna og Lasse Stefanz, og Mariann Grammofon var blant de ledende plateselskapene for danseband. De svenske bandene spilte ofte egne låter, eller sanger skrevet av svenske låtskrivere. Det norske repertoaret var i all hovedsak oversatte coverlåter, noen ganger med svensk tekst. LP-platen Gluntan i Studio (1970) ble den mestselgende norske LP-platen noensinne da den kom ut, som vitner om sjangerens store popularitet.

Mens diskotek og nattklubber begynte å bruke innspilt musikk til dans, forble danseband en sjanger der det var stor etterspørsel etter levende musikk. På 1970-tallet var danseband til en viss grad et andrevalg for musikere som ikke lenger klarte å tjene til livets opphold innen rock og rhythm and blues etter blomstringsperioden på 1960-tallet. Mange musikere som hadde spilt i kunstnerisk ambisiøse grupper, endte opp i danseband, der man spilte enkel musikk som først og fremst skulle innby til dans. Det oppstod en misbilligelse i det norske rockemiljøet mot dansebandstilen som man følte hadde stjålet ens publikum. Rockekulturen har hatt stor definisjonsmakt i øvrig populærkultur, og dette er noe av bakgrunnen til dansebandenes lave anseelse.

Fra slutten av 1970-tallet ble kassett det viktigste formatet for innspilt dansebandmusikk, og mange band sluttet å gi vinylutgivelser. Kassettene gjorde at musikken kunne spilles i bilen, og danseband ble knyttet til bilistkultur og råning. Bensinstasjoner ble den viktigste distribusjonskanalen for dansebandmusikk. Salgstallene herfra ble ikke regnet med på salgslister som VG-lista, som gjorde at dansebandmusikk ble underrepresentert på disse. Det ble også spilt lite danseband på radio selv om sjangeren var veldig populær.

På 1980-tallet startet utviklingen av en særpreget norsk dansebandstil. Den norske stilen var mer countrypreget enn den svenske, mens slagertrekkene ble mindre framtredende. Tekstene var humoristiske med handling hentet fra hverdagen. Også dansen fikk mer countrypreg, og line dance ble etter hvert ble et vanlig innslag på dansebandarrangementer. Den største stilskaperen i den nye stilen var William Kristoffersen (født 1951), som gikk inn som låtskriver, sanger og bassist i Ole Ivars fra 1983. Andre viktige norske dansebandmusikere som slo gjennom på 1980-tallet, var Rune Rudberg (født 1961) og Sputnik (født 1943).

1990-tallet var en blomstringsperiode for norske danseband, og maktforholdet med Sverige ble forskjøvet slik at de norske gruppene nå var ledende. Institusjoner som plateselskapet Tylden & Co, magasinet De Danseglade, radioprogrammet På Dansefot, og Spellemannprisen for danseorkester (senere danseband) ble innført dette tiåret. Særlig innføringen av Spellemannprisen signaliserte at danseband i større grad enn før ble tatt seriøst av det øvrige musikklivet.

Blant de største nye bandene var Scandinavia og Picazzo. Jenny Jenssen i bandet Septimus var en av ytterst få kvinnelige musikere i danseband. Eldre danseband som Sven-Ingvars ble løftet opp av en bølge med 1960-tallsnostalgi. Flere band med bakgrunn som danseband oppnådde bred nasjonal suksess i Norge med countryrock på dialekt, blant annet D.D.E. og Hellbillies.

De viktigste stilskaperne på 2000-tallet var Vassendgutane. Deres musikk er dansbar country med humoristiske tekster. Også andre ledende musikere fra etter 2000, som Anne Nørdsti, spiller nesten rendyrket country der tilknytningen til den eldre slagerpregede dansebandmusikken handler mer om institusjoner og målgruppe enn musikalske kjennetegn. Tekstene i moderne dansebandmusikk kan handle om temaer som tidligere var tabu innen sjangeren, som alkohol og sex, men alltid med humoristisk tilsnitt.

Dansebandene vant økende legitimitet i musikklivet på 2000-tallet. Momsen på dansearrangementer ble fjernet, platesalg fra bensinstasjoner og dagligvareforretninger ble tatt med i beregningen av VG-lista, Ole Ivars spilte ved åpningen av operaen i Oslo, og NRK begynte å sende en årlig dansebandgudstjeneste på radio.

Festivaler ble en viktig arena for danseband på 2000-tallet. De viktigste norske er Seljordfestivalen (etablert i 2001) og Dansefestivalen i Sel (etablert i 2002). Tradisjonen i Sverige er eldre, og Dansbandsveckan har blitt arrangert i Malung siden 1986. Mange dansebandinteresserte reiser på alle tre festivalene i løpet av sommeren som en tre ukers lang campingferie.

Både kassett og CD holdt seg lengre som viktige formater innen danseband enn i musikkbransjen for øvrig, men også her har strømming blitt den viktigste distribusjonsformen. Orienteringen mot stjernespekkede festivaler og innspillinger som distribueres på de samme plattformene som resten av musikklivet, har gjort at de organisatoriske forskjellene mellom danseband og andre sjangre er mindre enn tidligere.