dans

Mye tyder likevel på at dans har vært en viktig del av seremonier, ritualer og feiringer, men også som underholdning og lek fra før sivilisasjonenes opprinnelse. Hulemalerier fra India og Egypt viser spor av dans fra 3300 fvt. I Solsemhula på øya Leka, Nord-Trøndelag, er veggene dekket av malte fremstillinger av dansende menn forsøksvis datert til eldre bronsealder.

I muntlige kulturer og før skriftkulturens inntog, er det rimelig å anta at dans har vært brukt til å formidle myter, eventyr og historier overført fra generasjon til generasjon. I religiøse sammenhenger har dans antakelig vært mye brukt for å oppnå transe og ekstase, kanskje som ledd i helbredende og spirituelle ritualer utført av sjamaner.

Mange danseformer som praktiseres i dag har sitt historiske opphav i tradisjonelle, seremonielle og religiøse danser. I sufiordenen mawlawiya brukes dans i religiøse seremonier som en av veiene til gud. Medlemmer av ordenen, kalt dervisjer, praktiserer den rituelle dansen sama der de snurrer rundt sin egen akse for å oppnå en religiøs transe. En lignende, opprinnelig religiøs dans er den egyptiske tanoura, med store fargerike skjørt og virvlende bevegelser.

Dans og seksualitet har vært og blir stadig sett som tett forbundet, noe som i ulike kulturer og epoker også har ført til danseforbud og tabubelegging av dans. Pardansen wienervals, som ble introdusert mot slutten av 1700-tallet, var svært omdiskutert og forbudt i England og USA. I Berlin opphørte ikke forbudet før i 1918. Wienervalsen ble sett som usømmelig fordi mann og kvinne dreide rundt samme akse mens de holdt godt tak i hverandre, og plasserte steg mellom føttene på partneren.

Dans har vært lært bort og blir stadig undervist ved hjelp av imitasjon og mesterlære. Dansens tredimensjonale uttrykk gjør den vanskelig å nedtegne til reproduksjon og gjenoppsetting. Det finnes flere forskjellige notasjonssystemer mest brukt i ballettkompanier, men ikke et overordnet notesystem slik som i musikk. Denne mangelen oppgis ofte som begrunnelse for hvorfor musikk idag er en større og mer akseptert kunstform enn dans.

Ludvig 14. opprettet det kongelige danseakademiet i Paris i 1661, ti år før musikkakademiet ble grunnlagt. Dette er regnet for å være starten på formaliseringen av den klassiske balletten og dansekunsten generelt. Likevel har dans som teorifag oppstått senere enn for eksempel musikkvitenskap. Universitetsfaget dansevitenskap, som hovedsakelig har dreid seg om dansehistorie og danseanalyse, ble etablert i etterkrigstiden på 1900-tallet. I dag kan dans studeres både som praktisk og teoretisk fag på universitetsnivå, også i Norge.

Dans kan være både fysisk og sosial aktivitet, underholdning og former for kunst. I dansevitenskap kategoriseres dans enten som samværsdans eller som scenisk dans. Samværsdans er dans hovedsakelig brukt som sosial aktivitet også kalt sosial dans. Under samværsdans klassifiseres folkedans, gammeldans, selskapsdans, historiske danser, og så videre.

Hver av disse gruppene av danser består av mange dansestiler som også brukes som scenisk underholdning. Eksempel på dette er hvordan dansestiler som river dance og breakdance blir brukt som underholdning, men har sin opprinnelse som sosiale danser.

Scenisk dans er dans som benyttes som underholdning eller som mer eller mindre bærende element i scenisk kunst. Under scenisk dans klassifiseres klassisk ballett, moderne ballett, jazzdans, samtidsdans med flere. Kulturprodukter skapt av koreografer, kalles forestillinger. I en periode da klassisk og moderne ballett dominerte som iscenesatte dansestiler, var det vanlig å bruke benevnelsen «ballett» synonymt med forestilling.

Samværsdans og scenisk dans står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, og har sannsynligvis gjort det gjennom store deler av dansens historie. Mange dansestiler innenfor samværsdans har blitt og blir stadig iscenesatt og dansekunst har i sin tur også påvirket og inspirert samværsdans. Under ballettens romantiske epoke lot klassiske koreografer seg inspirere av folkedans i sine ballettverk som for eksempel Nøtteknekkeren av den franske koreografen Marius Petipa. Folkedans har også blitt påvirket av klassisk ballett.

Noen vil hevde at virtuos sosial dans satt på en scene kan klassifiseres som kunst. En slik tenkning kan kanskje føres tilbake til renessansen før ballettens og dansekunstens oppstart i Europa. Den gang var kunsten å danse, den enkeltes tekniske ferdigheter i dans, det som ga rang på hoffet og derfor status. Kunsten å danse og dansens praksis har antakelig helt siden den gang stått høyt i kurs. En annen, også utbredt, oppfatning er at en overordnet kunstnerisk idé er det som gjør noe til dansekunst.

Mens dans har vært en integrert form av menneskenes kultur gjennom hele historien, blir aktiviteten fortsatt nedprioritert av myndighetene i store deler av verden. I mer enn halvparten av verdens land finnes ingen danseutdannelse, verken privat eller offentlig. Dans som kunstform støttes ikke. Ordet dans forekommer i disse landene heller ikke i offentlige lovtekster.

På denne bakgrunnen ble den internasjonale Dansens dag etablert i 1982 av den internasjonale dansekomitéen CID (Conseil International de la Danse) under UNESCO. Feiringen finner sted den 29. april hvert år på fødselsdagen til den franske danseren og ballettmesteren Jean Georges Noverre, som regnes som grunnleggeren av handlingsballetten. I Norge har dansens dag vært markert siden 1999 og den administreres av Danseinformasjonen, det nasjonale informasjons- og kompetansesenteret for dansekunst i Norge.

• samværsdans
• folkedans
• ballett
• sportsdans

• Hjemmesidene til the International Dance Council

• Adshead-Lansdale, Janet & June Layson, red.: Dance history: an introduction, 2nd ed.
• Aschengreen, Erik & Ole Nørlyng: Balletbogen, [gennemrev. udg.], 1992, 2 b.
• Bakka, Egil: Europeisk dansehistorie, Gyldendal, 1997
• Carter, Alexandra, red.: The Routledge dance studies reader, 1998
• Christout, Marie-Françoise: Le ballet occidental: naissance et métamorphoses XVIe-XXe siècles, 1995
• Clarke, Mary & Clement Crisp: Ballet: an illustrated history, rev. ed., 1992
• Dils, Ann & Ann Cooper Albright, red.: Moving history / dancing cultures: a dance history reader, 2001
• Fonteyn, Margot: The magic of dance, 1980
• Jonassen, Roy Lie: Dansens historie, 1999-2001, 2 b.
• McFee, Graham: Understanding dance, 1992
• Fraleigh, Sondra Horton, Hanstein, Penelope (red.): Researching dance, London 1999
• Nadel, Myron Howard & Marc Raymond Strauss: The dance experience: insights into history, culture and creativity, 2nd ed., 2003
• Olsson, Cecilia: Dansföreställningar, Dansestetiska problem i historisk belysning och speglade i två dansverk, Bokbox 1993
• Preston-Dunlop, Valerie, red.: Dance words, 1995
• Solomon, Ruth & John Solomon, red.: East meets west in dance: voices in the cross-cultural dialogue, 1995