De sju dødssynder
De sju dødssynder. Av /Museo del Prado. Begrenset gjenbruk

dødssynd

De sju dødssynder
De sju dødssyndene fremstilt av den nederlandske maleren Hieronymus Bosch i 1505–1510
De sju dødssynder
Av /Museo del Prado.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Dødssynd er ifølge katolsk teologi en alvorlig synd som fører til sjelens evige fortapelse hvis synderen ikke angrer.

Faktaboks

Også kjent som

latin peccatum mortale

Den katolske kirke skiller mellom dødssynder (latin peccatum mortale) og svakhetssynder (latin peccata venialia). Ifølge katolisismen ødelegger dødssyndene kjærligheten til Gud i menneskets hjerte ved en fullt ut bevisst og overlagt handling som strider mot Guds vilje. Svakhetssynder krenker Gud, men lar kjærligheten til ham forbli. En dødssynd kan bare begås i alvorlige anliggender som mord, gudsfornektelse eller ekteskapsbrudd.

Dødssynder kan tilgis av Gud dersom synderen omvender seg og angrer. Dette må skje innenfor rammen av botens sakrament, det vil si skriftemål. Svakhetssynder er det ikke nødvendig å skrifte for en prest for.

De protestantiske kirkene skiller ikke mellom dødssynd og tilgivelig synd.

Bibelsk grunnlag og historie

Det bibelske grunnlaget for forestillingen om dødssynd er å finne i første Johannesbrev (5, 16–17): «Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd, men ikke all synd fører til død.»

Ideen om dødssynder ble først fremmet av enkelte av de såkalte «ørkenfedrene», som var kristne munker som levde i ørkenen i Egypt på 300-tallet. Munken Evagrius Ponticus regnes som den første som listet opp dødssyndene. Evagrius' elev Johannes Cassianus videreutviklet listen på 400-tallet. Pave Gregor den store (rundt 540–604) skrev om dødssyndene i teksten Moralia og lanserte i år 590 en liste over sju dødssynder som er blitt stående som autoritativ i Den katolske kirke.

De sju dødssynder

Pave Gregors liste inneholder følgende sju dødssynder:

  1. hovmod (inanis gloria eller superbia)
  2. grådighet (avaritia)
  3. utukt (luxuria)
  4. misunnelse (invidia)
  5. fråtseri (ventris ingluvies eller gula)
  6. vrede (ira)
  7. latskap (tristitia eller acedia)

De sju dødssyndene kan forstås som tilbøyeligheter til å begå syndige handlinger som fjerne mennesket fra Gud. I middelalderen ble de sju dødssyndene forbundet med djevelen og demoner. Selv om mennesket i kristen teologi anses for å være syndig av natur (jamfør arvesynd og syndefallet), trodde man at demoner kunne angripe sjelen og gjøre mennesket mer tilbøyelig til å begå alvorlige synder.

De sju himmelske dyder

Den katolske kirke innførte i middelalderen en liste med sju «himmelske» dyder som korresponderte med de sju dødssyndene og skulle beskytte menneskene fra å begå alvorlig synd:

  1. ydmykhet (humilitas)
  2. veldedighet (caritas)
  3. kyskhet (castitas)
  4. godhet (humanitas)
  5. måtehold (temperantia)
  6. tålmodighet (patientia)
  7. flittighet (diligentia)

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Margrethe Løøv
Førsteamanuensis i religionsvitenskap, NLA Høgskolen