Columbarium, en type gravanlegg, bestemt for askeurner; de kjennes nesten bare fra Romerriket og stammer vesentlig fra den første keisertid, fra Augustus til Claudius (31 fvt.–54 evt.), men også fra noe senere tid.
Columbariet har gjerne underjordiske, hvelvete anlegg med små nisjer, loculi, (opptil 400–500) i veggene. De små nisjene ligner på dueslag, derav navnet columbarium,som betyr dueslag. De er ordnet i rekker over hverandre og i regelen dimensjonert for to urner hver. Noen ganger ble portretter av de døde plassert i gravanleggene. Columbariene ble benyttet som gravsteder for fattigfolk, frigitte og slaver. Noen columbarier er anlagt av rikfolk, blant annet keiserne, for det store antall frigitte og slaver som var knyttet til deres husstand.
De største columbariene kunne romme tusentalls urner. Et slikt columbarium, oppført av Marcella, Augustus' søsterdatter, er gjenfunnet utenfor Roma ved Via Appia. Andre ble bygd av foreninger eller begravelsesselskaper til benyttelse for medlemmene mot betaling. Ved de enkelte nisjer kunne også anbringes små marmortavler med innskrift. Eksempler på private columbarier er Pomponius Hylas’ i Roma og de i Isola Sacra og i Ostia.
I våre dager har columbarium fått fornyet betydning, i forbindelse med at kremasjon har blitt vanlig. I forbindelse med krematoriet bygges gjerne en slik urnehall.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.