choro – Store norske leksikon

Choromusikere med instrumentene pandeiro og cavaquinho spiller på et arrangement til minne om chorolegenden Jacob do Bandolim. São Paulo, 13. august 2019.

Choromusikere 2019

Av Gilberto Marques/Governo do Estado de São Paulo.

Lisens:

Choro er en brasiliansk musikksjanger som oppsto i Rio de Janeiro i andre halvdel av 1800-tallet da lokale musikere begynte å spille europeiske dansemelodier som polka og masurka med en ny rytmisk spillestil preget av afrikanske rytmer. Det er en hovedsakelig instrumental sjanger som tradisjonelt spilles på instrumenter som bandolim (mandolin), syvstrengs gitar, cavaquinho, tverrfløyte, klarinett og pandeiro (tamburin).

Faktaboks

Også kjent som: chorinho

Choro går i 2/4 takt, ofte med en vektlegging av det andre slaget i takten, akkurat som i samba. Musikken kjennetegnes av både lekenhet og improvisasjon, med en utstrakt bruk av synkoper. Komposisjonene har gjerne en rondoform med et tilbakevendende hovedtema.

Choro er en svært utbredt musikkstil i Brasil, med choroklubber over store deler av landet. Den oppfattes som en viktig del av brasiliansk nasjonal kulturarv og mange populære artister har choro på repertoaret. Heitor Villa-Lobos, som komponerte choroer for mange ulike orkesterbesteninger, har beskrevet choro som «den virkelige inkarnasjonen av den brasilianske sjel».

Historie

Pixinguinha (Alfredo da Rocha Viana Filho) regnes som en av de største choroartistene. Han var komponist, arrangør, fløytist og saksofonist.

Pixinguiha, 1959

Av Ukjent/Arquivo Nacional (Brasil).

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Choro oppsto på slutten av 1800-tallet. Blant pionerne var fløytisten Joaquim Callado (1848-1880), pianisten Chiquinha Gonzaga (1847–1935) og den Chopin-inspirerte pianisten og komponisten Ernesto Nazareth (1863–1934) som utga sin mest kjente komposisjon Você Bem Sabe i 1877. Et viktig choro-orkester var Banda do corpo de bombeiros som ble startet i 1896 av Anacleto de Medeiros (1866-1907).

Utover 1900-tallet ble chorosjangeren utviklet og holdt levende av nye generasjoner komponister og artister som Jacob do Bandolim (1918-1969), Waldir Azevedo (1923-1980) og, ikke minst, Pixinguinha (1897-1973). Med gruppen Os Oito Batutas bidro Pixinguinha til å spre choro internasjonalt, blant annet gjennom en europaturné i 1921. Pixinguinhas Carinhoso er trolig den mest kjente og elskede choroen i Brasil i dag. Hans fødselsdag, 23. april, feires som choroens nasjonaldag.

Choro nådde et stort europeisk publikum på 1950-tallet gjennom melodier som Tico-Tico no fubá av Zequinha de Abreu (1880-1935), og Brasilerinho (ofte kalt Amorada) av Waldir Azevedo. Utallige gitarister og trekkspillere har framført disse melodiene, ofte i svært høyt tempo når de vil vise fram sin virtuositet. Tico-Tico er blitt innspilt av artister i mange ulike sjangere: The Andrews Sisters, Paco De Lucia og Charlie Parker. Det norske «shadowsbandet» The Vanguards hadde Amorada som et populært glansnummer.

Choro har influert brasiliansk jazz gjennom komposisjoner av musikere som Hermeto Pascoal (født 1936), César Camargo Mariano (født 1943) Wagner Tiso (født 1945) og Egberto Gismonti (født 1947). Den framstående gitaristen Yamandu Costa (født 1980) har både klassiske og nyskrevne choroer på sitt repertoar.

Den finske filmskaperen Mika Kaurismäki laget i 2005 en musikkdokumentar om choro: Brasileirinho – Grandes Encontros do Choro.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Verdensmusikk

Jan Sverre Knudsen

Professor, OsloMet – storbyuniversitetet