Seterbilde
Budeie, jente, kyr og seterhus på en seter i Tylldalen, Hedmark.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Budeie er en kvinne med ansvar for buskap og mjølkestell på en gard eller seter. Nå er det ikke så mange setrer i drift, men fortsatt brukes ordet budeie om kvinner som har ansvaret for mer eller mindre tradisjonell seterdrift. Den som har ansvaret for fjøsstellet hjemme på garden, er også blitt kalt sveiser eller fjøsrøkter. Arbeidsoppgavene har imidlertid endret seg sterkt over tid.

Faktaboks

Uttale
budˈeie
Etymologi
av norrønt , ‘buskap’ og norrønt deigja ‘tjenestekvinne, tjenestejente’

I og med at seterdriften var så viktig for gardens produksjon, var det i eldre tider ofte kona på garden som fungerte som budeie. Senere ble det mer vanlig å leie inn budeier for sommersesongen.

Budeias oppgaver

Nysetra
Budeia Gerd Johnsgård på Nysetra i Rendalen. Foto 1959.
Av /Anno Musea i Nord-Østerdal.
Lisens: CCO 1.0
Mjølking
Mjølking av geit. Høvringen i Gudbrandsdalen.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Budeia skulle for det første handmjølke kyr eller geiter (og kanskje også sauer). I eldre tid kunne dette skje tre ganger om dagen, men etter hvert gikk man over til to. Videre hadde hun ansvaret for å foredle mjølka til smør eller ost. På Vestlandet ble dagsproduksjonen av mjølk på stølen i noen områder båret hjem til garden for videre behandling der.

Hvor mange dyr en budeie hadde ansvaret for, varierte en god del etter område og driftsform. En undersøkelse i Oppland i 1904 viste at en budeie jevnt over hadde 9 kyr og 18 geiter å ta hand om. I Telemark hadde hver budeie i 1916 ansvaret for 14–15 kyr og 40 geiter. På Vestlandet hadde budeiene ansvaret for vesentlig færre kyr, men de måtte til gjengjeld hjelpe til med gardsarbeidet.

Mye av dagen gikk med til foredling av mjølka. Ikke minst var det å koke inn mysen til prim, myssmør eller gammelost en arbeidskrevende prosess. I eldre tider, da karene til mjølkestellet var av tre, var det også mye arbeid knyttet til rengjøring av bøtter, mjølkesiler, mjølkeringer med mer.

Utenlandske turister som besøkte setrer i den norsk fjellheimen på 1800-tallet, forherliget gjerne budeias frie liv i de naturskjønne omgivelsene. Mesteparten av tida gikk nok likevel med til hardt arbeid, som til dels foregikk i små og røykfylte rom. Mange så nok fram mot lørdagskvelden, da det ofte kom besøk av mannfolk fra bygda, såkalte lørdagsfriere.

Budeiene og seterlivet i kunsten

Seterliv
Seterliv og budeier var et yndet motiv under nasjonalromantikken. Illustrasjon fra boka Norske Folkelivsbilleder, 1858.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Folkemusikk-kjenneren Ole Mørk Sandvik interesserte seg sterkt for budeienes lokking på kyrne. Han kom til at noen av disse lokketonene hadde elementer som pekte hundrevis av år tilbake til den katolske kirkens gregorianske sang. På setrene ble det også skapt musikk på lur, bukkehorn og seljefløyte. Både sangen og musikken på setrene har vært viktige inspiratorer for kunstmusikken. Her kan blant annet nevnes Ole Bulls «Sæterjentens søndag» og Edvard Griegs «Synnøves Sang». I de litterære bondeskildringene ble seterlivet et nesten uunnværlig element i fortellingene.

Også i malerkunsten ble setrene og livet der svært populære motiver på 1800-tallet. Det hele startet med Johannes Flintoes «Scener fra Reiselivet i Norge» fra 1820-tallet. Tematikken ble ført videre av malere som I. C. Dahl, Adolph Tidemand og Anders Askevold med flere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg