buddhisme (politikk)

Tidlige buddhistiske tekster uttrykker buddhistisk autoritet over det verdslige, for eksempel ved å si at munker er moralsk bedre enn krigere og konger, og ved å si at den øverste politiske makt rituelt må underordne seg munkeordenen (sangha), uavhengig av den individuelle munkens sosiale posisjon. Tidlig buddhisme uttrykker også forestillinger om en idealhersker (cakkavatti) som styrer via ti dyder, blant annet gavmildhet, moral, mildhet, og ikke-beskadigelse. Cakkavatti-skikkelsen representerer en politisk utopi, og historien har ikke kunnet framvise reelle politisk ledere som har etterlevd disse idealene.

Noen tidlige tekster skiller mellom lærens hjul (dhammacakka) og maktens hjul (anacakka). Disse understøtter et tydelig skille mellom de religiøse og verdslige sfærene der målet er at buddhismens etikk skal forme staten og mildne dens maktbruk. Selv om tohjulslæren indikerer adskillelse, er denne også tuftet på gjensidig avhengighet: kongen trenger buddhismen som legitimeringsgrunnlag, mens sanghaen trenger kongens beskyttelse.

I fortellingene om Buddhas tidligere liv kritiseres også urettferdige herskere, noe som indikerer buddhistisk potensiale for maktkritikk.

Den viktigste historiske skikkelsen for buddhistisk politisk tenkning er den indiske keiseren Ashoka (ca. 268-239 fvt.) som etter en stor militær seier fremmet buddhistisk praksis, reformerte sanghaen og reduserte statens voldsutøvelse. Ashoka-tradisjonen står den dag i dag sterkt i theravada-buddhistiske land som for eksempel Sri Lanka der mange munker engasjert i partipolitikk anser Ashoka som et politisk forbilde.

Buddhismen er nært forbundet med statsdannelser i Asia, og konger i både theravada- og mahayana-buddhistiske samfunn har identifisert seg som kommende buddhaer (boddhisattvaer). Både i det førmoderne Kina og i Japan fikk buddhismen i perioder en spesiell posisjon som «beskytter av staten», blant annet gjennom rituell bruk av Lotussutraen. Den tydeligste sammensmeltningen av det politiske og det buddhistiske finner vi i dalai lama-skikkelsen i tibetansk buddhisme. Dalai lama regnes som inkarnasjonen av Avalokiteshvara, medfølelsens bodhisattva og har i lange perioder vært tibetanernes politiske overhode.

Forholdet mellom buddhisme og statsmakt har imidlertid også vært motsetningsfylt. Flere herskere innskrenket sanghaens økonomiske makt, som for eksempel i Kina mellom det sjette og det tiende århundre. Videre har buddhismen i perioder blitt beskyldt for å være fremmed og utgjøre en trussel mot riket. På sin side har ikke sanghaen alltid anerkjent statsmakten. Under europeisk kolonistyre i Sør- og Sørøst-Asia ble tradisjonelle bånd mellom konge og sangha brutt og kolonistyret ansett som illegitimt. Kolonitiden førte til framvekst av nye former for buddhistisk engasjement i den politiske sfæren.

Sanghaen har sjelden vært revolusjonær, selv om det finnes historiske eksempler, blant annet fra fransk kolonistyre i Cochinchina, på millenaristiske grupper som har ment at den neste buddhas komme (Maitreya) kunne fremskyndes ved militært opprør.

Munkereglene skiller tydelig mellom munkeorden og politisk makt ved at menn i kongens tjeneste ikke kan ordineres som munker. Hva dette innebærer i en moderne politisk orden er imidlertid et åpent spørsmål og gjenstand for intens debatt. I Myanmar og Thailand har ikke munker eller nonner stemmerett eller mulighet til å danne politiske partier, mens de på Sri Lanka har fulle politiske rettigheter, inklusiv retten til å sitte i regjering.

• buddhisme
• Theravadabuddhisme som moderne statsreligion
• Bodu Bala Sena
• 969-bevegelsen