buddhisme

Buddhismen overtok den allmennindiske forestillingen om karma («gjerningenes lov»). Karma vil si moralsk kausalitet, og den enkeltes livssituasjon blir sett som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær, eller «tørst», og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman («ikke-selv» eller «ikke-sjel») grunnleggende i buddhismen. Ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rundgangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring:

1. ytre form
2. fornemmelser
3. forestillinger
4. viljesimpulser
5. bevissthet

Det endelige målet for det religiøse liv er nirvana («utslukning»), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt på nytt.

De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er:

1. Sannheten om lidelsen: Alt er lidelse, alt er forgjengelig og alt er uten evigvarende vesen
2. Sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse
3. Sannheten om lidelsens opphør: Den opphører når «tørsten» slukkes og uvitenheten (først og fremst i form av forestillingen om et evig bestående «jeg») forsvinner
4. Sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefoldige vei

Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter:

1. Etikk: påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker og ukyskhet
2. Konsentrasjon: fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp meditasjon
3. Visdom: klar innsikt i tilværelsens natur

I tillegg til Buddha selv var idealskikkelsen i den tidligste buddhismen arhaten («ærverdig»), som ved sin død trådte inn i nirvana i likhet med Buddha og derved fjernet seg fra menneskenes verden. I århundrene før og etter vår tidsregning vokste det allikevel frem et nytt ideal: bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer, og denne nye retningen ble kalt mahayana («Den store vogn»). Følgerne av mahayana-buddhismen kalte de eldre retningene for hinayana («Den lille vogn»). Denne betegnelsen brukes fortsatt ofte for å skille de eldre skolene fra mahayana-retningene, selv om det opprinnelig var en nedsettende betegnelse. Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada («De eldstes lære»).

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av den monastiske orden (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsformen i alle buddhistiske land og følger lignende regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, utbredt i India før rundt 1100 evt. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering.

Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt. Denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder er viktig, for eksempel til Adam’s Peak på Sri Lanka.

De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten av de mange buddhaene og bodhisattvaene står sentralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket.

I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funksjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkommende. Det er for eksempel gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualene som hører til begravelser og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidige. Buddhismens lære og karma innebærer nemlig at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng.

Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu («tiggere»), som ble forsørget av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende, unntatt i regntiden, dannet etter hvert permanente klostersamfunn. Særlig under keiser Ashoka (272–236 fvt.), som selv ble buddhist, fikk den stor utbredelse og ble også innført på Sri Lanka.

Theravada ble utbredt via sjøveien til Sri Lanka og til Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam i Sørøst-Asia, mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjonerende og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia.

I dag ligger buddhismens kjerneområde i Tibet og Himalaya-regionen samt i Sør- og Sørøst-Asia. Ifølge Pew Research Center var det i 2010 omtrent 488 millioner buddhister i verden. Nesten 99 prosent av disse bor i Asia. I Tibet er nærmere 100 prosent av den tibetanske befolkningen buddhister eller tilhengere av bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er rundt 95 prosent av befolkningen buddhister, i Myanmar rundt 80 prosent og i Sri Lanka rundt 70 prosent. Buddhismen er også viktig i Vietnam, Japan, Taiwan og Mongolia. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I den vestlige verden finnes det om lag fem millioner buddhister i 2010. Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge.

Buddhismen har spilt og spiller fortsatt en viktig politisk rolle i Asia. I likhet med de andre store verdensreligionene har buddhismen tette bånd til statsmakten i en rekke land og er statsreligion i blant annet Thailand. Der hvor buddhismen utviklet en egen maktbase i samfunnet utenfor statens kontroll, er det gjerne oppstått sterke konflikter; spesielt i Kina og Japan har buddhismen i enkelte perioder blitt utsatt for statlig undertrykking og forfølgelse.

• Se hovedartikkel: Buddhisme og politikk

I vår tid er buddhismen av grunnleggende betydning for nasjonal identitet i Tibet, og religionen har en internasjonalt anerkjent talsmann i nobelprisvinneren Dalai Lama. På Sri Lanka er buddhismen identifisert med det singalesiske folkeflertallets kultur og er et viktig element i en til dels militant nasjonalisme. En lignende kobling har i nyere tid vokst frem i Myanmar. Buddhismen er også en viktig bakgrunnsfaktor for de såkalte «nye religioner» som siden andre verdenskrig har vært på fremmarsj i Japan.

• buddhisme – litteratur
• buddhistisk kunst
• buddhisme og politikk
• Theravadabuddhisme som moderne statsreligion
• religion i Norge

• Pew Research Center's Forum on Religion & Public Life – Global Religious Landscape
• SSB: Trus- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke
• SSB: Innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn

• Bechert, H. & R. Gombrich, red. 1984. The world of Buddhism: Buddhist monks and nuns in society and culture. ISBN 0-500-25089-8
• Brekke, Torkel. 2014. Hva er Buddhisme. Oslo: Universitetsforlaget. Finn boken
• Buddhismen i Norge, 1999 (utg. av Buddhistforbundet),
• Jacobsen, Knut A. 2000. Buddhismen. ISBN 82-530-2208-5,
• Jacobsen, Knut A. (red.) 2001. Verdensreligioner i Norge (kap. 2: «Buddhismen i Norge»). ISBN 82-15-00064-9,
• Trainor, K., red.: Buddhisme: et illustrert oversiktsverk, 2002, isbn 82-496-0307-9
• Wetlesen, J. 2000. Selverkjennelse og frigjøring: et buddhistisk perspektiv, 2. utg., isbn 82-90787-02-2,

• Bøker om buddhisme i bokhylla.no