brunrot

Stengelen er firkanta og bladene sitter motsatt på stengelen. Både stengel og blader er snaue eller kun litt håra. Bladene er breie og har tanna bladkant. Blomstene sitter mange sammen i en forgreina kvast. Begeret er sammenvokst til et kort rør der de fem begerflikene er lengre enn begerrøret. Krona er sammenvokst med en brunlig overleppe og grønnlig underleppe. Blomstene har fire fertile pollenbærere og ett stamnodium, det vil si en steril pollenbærer. Griffelen stikker litt ut av krona i nedre del og ender i et kuleforma arr.

Brunrot vokser i lauvskog, skogkanter og sørvendte berg hovedsakelig på baserik eller næringsrik grunn. Arten er vanlig på Østlandet og har en vid utbredelse i fjord- og kyststrøk til Karlsøy og Alta. Brunrot finnes i Europa og Asia.

Brunrot er en av meget få arter i Norge som er spesielt tilpassa pollinering av sosiale veps. Tiltrekninga skjer både ved hjelp av visuelle og duftmessige signaler. Den brune fargen på krona er viktig del av tiltrekninga, men også sammensetninga av duften. I likhet med duften hos breiflangre har duften hos brunrot en sammensetningen av stoffer som ligner på den som avgis av grønne planter som skades av planteetere slik som insektlarver. Sosiale veps bruker slike duftsignaler til å finne larver som de bruker som mat for egne larver i vepsebolet. Når vepsene kommer til brunrotblomstene, vil de benytte anledningen til å spise av den sukkerrike nektaren blomstene produserer.

Flere andre arter i brunrotslekta utenfor Norge pollineres også av veps, men av de om lag 200 artene i slekta er det også andre tilpasninger, blant annet til pollinering av fugler.

• brunrotfamilien