Blokkbøker. Sørkoreansk munk med trykkplaten til en side av en buddhistisk tekst. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Boktrykkerkunst. Håndsatsmetoden var omtrent den samme i 1960-årene som på 1400-tallet.
Boktrykkerkunst er en tradisjonell betegnelse for prosessen som består i å produsere mange identiske trykk av en trykkside (typografisk sats) for produksjon av bøker og tidsskrifter. Trykksiden ble satt sammen av løse tegn og bokstaver som var støpt i metall (typer).
Teknikken var en høytrykksmetode og er i dag erstattet av moderne trykkmetoder som offset og digitaltrykk.
Boktrykkerkunstens opprinnelige prinsipp var trykking med løse typer satt sammen til ord, linjer og hele trykksider. Typene var små metallstaver, cirka 23,6 millimeter lange, og med speilvendte, opphøyde bokstavbilder. De lå systematisk ordnet i store kasser med mange rom, såkalte settekasser. For å sette opp en typografisk sats, det vil si en trykkside, måtte skrifttypene plasseres i en vinkelhake justert i ønsket linjelengde. Linjene ble plassert under hverandre i det antallet en full side skulle utgjøre. Deretter ble sidene plassert i en trykkpresse, påført trykksverte og trykt mot papir.
Da boktrykkerkunsten ble utviklet i Europa på 1400-tallet, ble trykkingen utført på enkle håndpresser av tre, noe som gjorde arbeidet tidkrevende og kostbart. Oppfinnelsen av hurtigpressen tidlig på 1800-tallet og settemaskinen i 1880-årene førte til at bøkene kunne trykkes raskere. I første halvdel av 1900-tallet førte stadig nye og bedre maskinkonstruksjoner til høyere kvalitet og mer effektiv utførelse.
Fra 1960-årene har trykking i offset, og etter hvert også digitaltrykk, erstattet den tradisjonelle boktrykkerkunsten.
Boktrykkerkunst i et bhutansk kloster etter århundregamle tradisjoner. Teksten blir skåret inn på treplater og fargelagt, og papiret presses på ved hjelp av en rull. Munken holder på å trykke annen side av et manuskriptblad. Bladene blir bundet sammen til blokkbøker. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Allerede i oldtidens Babylonia og Egypt brukte de stempler for å mangfoldiggjøre tegn. Blokkbøker, det vil si bøker der side for side ble trykt med utskårne treplater, fantes i Kina på 800-tallet. Det var også i Kina at boktrykkerkunsten med løse skriftstempler først kom i bruk. I 1041 utviklet kineseren Pi Sheng skrifttyper i brent leire. På grunn av tusenvis av ulike kinesiske skrifttegn var det allikevel blokktrykk som lenge var den foretrukne trykkemetoden i Kina. I Korea ble det på 1200-tallet utviklet løse skrifttyper støpt i bronse, og det er funnet koreanske bøker fra 1300-tallet trykt med slike typer.
En del av en av sidene i Gutenbergs bibel fra 1455, trykket med løse typer. Dette prakteksemplaret av en bibel var den første masseproduserte europeiske boken med et opplag på rundt 200.
I Europa ble boktrykkerkunsten utviklet på 1400-tallet av den tyske gullsmeden Johann Gutenberg. Mellom 1440 og 1450 fant han en metode for å støpe løse skrifttyper og framstilte en effektiv trykkpresse for masseproduksjon av bøker. De eldste kjente trykkene som sannsynligvis stammer fra Gutenbergs presse i Mainz, er et fragment av en sibyllebok (Weltgericht) fra omkring 1445 og en astronomisk kalender for 1448, i tillegg til flere donater og avlatsbrev.
Gutenberg gikk i 1450 i kompaniskap med den pengesterke Johann Fust for å få råd til å utvikle oppfinnelsene sine. I 1455 kunne de presentere den såkalte 42-linjede Bibelen (Biblia Latina Vulgata). Dette prakteksemplaret av en bibel var den første masseproduserte europeiske boken med et opplag på rundt 200.
Etter bokutgivelsen førte en økonomisk uoverensstemmelse til at Fust reiste rettssak mot Gutenberg for å kreve sin andel av fortjenesten. Gutenberg tapte saken, og Fust overtok derfor virksomheten sammen med Gutenbergs lærling Peter Schöffer. Deres mest berømte verk er Psalterium Moguntinum fra 1457. Gutenberg startet et nytt trykkeri og produserte en del småtrykk samt en utgave av Balbus' Catholicon i 1460 før han døde i 1468.
Boktrykkerkunsten spredte seg raskt fra Mainz til andre byer i Tyskland, og deretter videre til andre land i Europa. Italia fikk sitt første trykkeri allerede i 1464, og Venezia ble etter hvert sentrum for den italienske boktrykkerkunsten med over 200 trykkerier på slutten av 1400-tallet.
Frankrike og Nederland fikk sine første trykkerier rundt 1470. I 1482 var det Danmark sin tur. Den tyske boktrykkeren Johan Snell etablerte seg i Odense og trykte den første danske boken, Breviarium Ottoniense, en bønnebok for Odense Stift. Året etter, i 1483, dro Snell til Sverige for å trykke en messebok på oppdrag av erkebiskop Jakob Ulfsson.
Interiør fra et trykkeri på 1500-tallet. I bakgrunnen håndsettere med sine skråstilte settekasser. I forgrunnen to hånddrevne trykkpresser. Kobberstikk fra Gottfrieds Historische Chronik, Frankfurt 1619.
Norge fikk, som et av de siste landene i Europa, sitt første boktrykkeri i 1643. Det var ingen selvfølge at byen Christiania i den danske provinsen Norge skulle bli tildelt privilegium for et boktrykkeri på den tiden. Presten og den teologiske forfatteren Christen Staphensøn Bang ønsket å gi ut sine bøker, deriblant sitt kjempeverk Postilla Catechetica. Da han sendte bud etter den danske boktrykkeren Tyge Nielssøn, var det uten tvil med kongens uttrykkelige tillatelse. Blant de første norske trykksakene var en liten almanakk for året 1644 trykt i 1643. Etter økonomiske uoverensstemmelser med Bang, måtte imidlertid Tyge Nielssøn gå ifra trykkeriet. Det er uklart hva som senere skjedde med Tyge; mye tyder imidlertid på at han etter noen år dukker opp som sorenskriver på Nordvestlandet.
Etter tre års tid åpnet deretter boktrykker Melchior Martzan en filial i Christiania og rakk å gi ut første bind av Bangs hovedverk før trykkeriet ble solgt til Valentin Kuhn og senere overtatt av Michel Thomesen. I 1665 ble endelig trykkingen av Christen Bangs Postilla Catechetica fullført. Verket, som er en kommentar til Martin Luthers lille katekisme, telte 8 bind og cirka 9000 sider og var det største som inntil da var trykt i Norge.
Bergen fikk sitt første trykkeri i 1721, etablert av den danske boktrykkeren Peter Poulsen Nørvig. I 1739 opprettet Jens Christensen Winding Trondheims første trykkeri, og i 1779 opprettet Andreas Swane et trykkeri i Kristiansand.
Kommentarer (4)
skrev Simen Keiland Fondevik
skrev Katrine Kalleklev
skrev Johan Solberg
Jeg synes kanskje det hadde vært fint at vi begynte å lette litt på eurosentrismen. Den eldste bevarte boken som ble trykket med løse typer av metall er Jikji, trykket i 1377 i Korea. Derfor burde vi kanskje anerkjenne at boktrykkerkunsten med ble oppfunnet i Korea? I hvert fall om vi skal ta som utgangspunkt at boktrykkerkunsten er høytrykk med sats i metall. Det er ikke tvil om at Gutenberg gjorde en kjempeinnsats for håndverket, men han var ikke oppfinneren av boktrykkerkunsten. Han innførte boktrykkerkunsten i Europa, og utviklet en rekke metoder for ulike deler av prosessen. Før Gutenberg kom på banen hadde løse typer til og med blitt støpt i bly i Korea, og mange bøker hadde blitt trykket siden 1200-tallet. Det å skrive at "I Korea ble det på 1200-tallet eksperimentert med støping av løse skrifttyper i bronse", høres nesten litt nedtalende ut. På 1200-tallet ble trykking med hjelp av løse typer utviklet i Korea, og flere bøker ble trykket.
skrev Katrine Kalleklev
Hei Johan, tusen takk for ditt innspill. Jeg ser nå at artikkelen bør omskrives noe, jeg er enig. Dette skal jeg ta tak i.
Med vennlig hilsen Katrine
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.