bokhistorie

Bokhistorien begrenser seg verken til skjønnlitteratur eller bøkenes historie, men omfatter all skriftlig kommunikasjon, innen alle typer medier – fra manuskripter og trykk, til digitale flater. Mange av de viktigste bokhistoriske skiftene kan likevel knyttes til boken – som overgangen fra skriftrull til kodeks (ca. 300–500), fra manuskript til boktrykkerkunst på 1400-tallet, og fra håndtrykk til industrielt trykk med oppfinnelsen av hurtigpressen på 1800-tallet. Disse teknologiske nyvinningene bidro til økt tilgang på bøker, og sammen med større institusjonelle endringer innen skole- og utdanning bidro de også til økt alfabetisering. På sikt endret de også måten vi leser på – fra høytlesning til stillelesning, og fra intensiv til ekstensiv lesing.

Ved inngangen til det 21. århundret står vi på ny overfor et bokhistorisk skifte, hvor den trykte boken utfordres av distribusjon via digitale medier, deriblant e-boken og internett. Den enorme økningen i tilgang som følge av ny teknologi, har ikke bare medført nye lesevaner preget av søk og overfladisk «scrolling», men representerer også en utfordring for tradisjonelle bokhistoriske aktører som trykkere og bokhandlere.

Bokhistorien omtales gjerne som et nytt forskningsfelt, men helt nytt er det ikke. Den europeiske lærdomskulturen har snarere vært bibliografisk, og dermed indirekte bokhistorisk preget helt siden renessansen – altså like tilbake til boktrykkerkunstens gjennombrudd. I den sammenheng opererer en gjerne med et skille mellom eldre bokhistorie på den ene siden, og ny, eller moderne bokhistorie på den andre. Der bibliografer og edisjonsfilologer har opprettholdt skillet mellom boken som fysisk gjenstand og bokens innhold som åndelig fenomen, går moderne bokhistorikere inn for å bryte denne dualismen ned gjennom samordning og teoretisering av disipliner som interesserer seg for bøkenes ytre og/eller indre verden.

Den moderne bokhistorien har tre forstadier, eller forløpere:

Den første forløperen var den franske annales-skolen – en utpreget empirisk og kvantitativt orientert gruppe sosial- og kulturhistorikere som særlig var virksomme etter andre verdenskrig. Her ble bokhistorien første gang etablert som forskningsfelt.

Den andre forløperen finnes i den angloamerikanske bibliografien, som ikke må forveksles med hva en i norsk dagligtale refererer til som bibliografi. For å markere skillet refereres disiplinen gjerne som deskriptiv og analytisk (til forskjell fra enumerativ) bibliografi.

Den tredje forløperen inntraff på 1980-tallet med blant andre Robert Darnton og D. F. McKenzie i spissen, og fremstilles gjerne som en reaksjon – ikke bare på de foregående forløperne, men også på den strengt formalistiske og tekstnære litteraturteorien som hadde preget litteraturforskningen siden 1950-tallet, med nykritikken, strukturalismen, poststrukturalismen og dekonstruksjonen. Mange har forklart dette oppgjøret som en del av den såkalte «return to history» eller «return to context»-bevegelsen, mens det egentlig var snakk om en justering av den foregående praksisen. Dette fremgår både i Darntons artikkel «What is the History of the Book» (1982) og McKenzies kjente forelesning «The Book as an Expressive Form» (1986) – to tekster som på kort tid vant klassikerstatus innen moderne bokhistorie.

I dag er bokhistorien en godt etablert internasjonal forskningsdisiplin, med egne universitets- og undervisningsprogram, forskningssenter og det faglige nettverket Society for the History of Authorship, Reading and Publishing (SHARP), som også utgir tidsskriftet Book History, etablert i 1998.

I artikkelen «What is the History of the Book», lanserte Robert Darnton en modell over bokens kommunikasjonskretsløp eller utgivelseshistorie – altså bokens vei fra forfatter og forlegger til trykkere og distributører, og endelig til bokselgere og lesere. Denne modellen har siden vært flittig brukt blant bokhistorikere. En bokhistorisk studie kan imidlertid aldri legge like stor vekt på alle disse leddene; det som kreves er at de innreflekteres. Darnton legger for eksempel størst vekt på bokhandleren i sin illustrasjon av modellen, samtidig som han passer på å relatere bokhandleren til de øvrige aktørene i kretsløpet – og her understreker han, liksom bokhistorikere etter ham, viktigheten av at aktørene i kretsløpet er faktiske mennesker, altså historiske forfattere, forleggere, trykkere, distributører, bokhandlere og lesere av kjøtt og blod. Disse menneskene er ofte en del av «grasrota» – altså det nødvendige, men anonyme produksjonsapparatet. I bokhistorien snakker en derfor gjerne om et «nedenfra-og-opp-perspektiv». Bokhistorien bærer slik i seg en demokratiserende faktor, som blant annet har gitt utslag i interesse for sjangrer og aktører i det litterære kretsløpet litteraturforskningen tradisjonelt har oversett eller ignorert. Bokhistoriens alternative tilnærming til litteraturen gir seg følgelig også utslag i en revurdering og nyansering av fundamentale litteraturvitenskaplige begrep og kategorier som forfatter, tekst og leser.

Selv om Darntons modell står sterkt i bokhistorien, blir den også utfordret. En hyppig innvending har vært at modellen legger større vekt på de historiske aktørene og deres sosiale funksjoner enn på boken som objekt – og underspiller materialitetens betydning for innholdet.

I Norge var bokhistorie et nærmest nytt forskningsfelt da litteraturforsker Tore Rem på begynnelsen av 2000-tallet tok initiativ til antologi-prosjektet Bokhistorie, som utkom i 2003. Riktignok hadde Jostein Fet da lenge jobbet med bokhistoriske problemstillinger: I hovedverket Lesande bønder (1995) dokumenterer han blant annet at norske bønder på 1700- og 1800-tallet eide bøker og var mer lesekyndige enn historikerne tidligere hadde hevdet.

Siden årtusenskiftet er det først og fremst fra litteraturvitenskaplig hold (og primært i Oslo) en i norsk sammenheng har drevet bokhistorisk forskning – med bokprosjekt som Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy og Ståle Dingstads Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie (2017) og forskningsprosjekt som Litterære verdensborgere (2016–2020), ledet av Aina Nøding.

Selv om forskningsprosjektet Litterære verdensborgere spenner over litteratur fra 1519 til 1850, har mye bokhistorisk forskning i Norge vært avgrenset til studier av bøker publisert etter 1800. Det finnes flere forklaringer på dette. Én er tradisjonen for å avgrense norsk litteratur til tiden etter 1814. En annen er at det først var på 1800-tallet profesjonaliseringen og institusjonaliseringen av det litterære systemet, deriblant forfatteryrket, forlagsbransjen og litteraturkritikken, for alvor ble etablert i Norge.

• Society for the History of Authorship, Reading and Publishing (SHARP)
• Tidsskriftet Book History

Asdal, Kristin m.fl. 2008. Tekst og historie. Å lese tekster historisk. Universitetsforlaget

Bjerring-Hansen, Jens og Torben Jelsbak (red.) 2010. Boghistorie. Aarhus Universitetsforlag. Aarhus

Bjørkøy, Aasta M. B. & Ståle Dingstad 2017. Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie, fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo. Dreyer Forlag. Oslo

Bjørkøy, Aasta M. B. m.fl. 2019. Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850. Nota bene. Oslo

Darnton, Robert 1982. «What is the History of the Book?», i Daedalus III

Darnton, Robert 2007. «What is the History of Books? Revisited», i Modern Intellectual History 4, nr. 3

Greenspan, Ezra & Jonathan Rose 1998. «An Introduction to Book History», i Book History I

McKenzie, D. F. 1986. «The Book as an expressive Form», i Bibliography and the Sociology of Texts. Cambridge, s. 9–30

Rem, Tore (red.) 2003. Bokhistorie. Gyldendal. Oslo

Svedjedal, Johan 2003. «Bokhistoriens paradoxer», i Sociologi i dag 3/33