Elektriske sprenghetter fra selskapet Forcit. Moderne sprenghetter inneholder typisk blyazid som initialsprengstoff og har hylser laget av aluminium.
Blyazid er en blyholdig kjemisk forbindelse med sterkt eksplosive egenskaper. Blyazid har siden 1930-tallet vært det dominerende initialsprengstoffet brukt i sprenghetter og sprengrør. Kjemisk er blyazid blysaltet av hydrogenazidsyre, med kjemisk formel Pb(N3)2.
bly-asid
Blyazid lages ved å blande en vannløsning av natriumazid med en vannløsning av et lettløselig blysalt, typisk blyacetat eller blynitrat. Blyazid er praktisk talt uløselig i vann og feller raskt ut av reaksjonsblandingen. Det må brukes spesielle tilsetninger under utfellingen for å sikre at en trygg krystallform av blyazid dannes. Løsningens pH må holdes innen bestemte grenser.
Uten bruk av tilsetningsstoffer under fremstillingen kan blyazidet felles ut som sammenfiltrede, nålformede krystaller som er farlige. De kan i verste fall eksplodere av seg selv. Bruk av dekstrin under utfellingen gir derimot såkalt «dekstrinert blyazid», som består av små, likeartede og avrundede krystaller som er langt tryggere å håndtere.
Blyazid er et fargeløst, krystallinsk stoff som kan opptre i flere krystallpolymorfer. Ved oppvarming, slag eller støt vil det eksplodere heftig. Som for andre initialsprengstoffer er det kjennetegnet ved at det ved ulike former for termiske eller mekaniske påvirkninger går meget hurtig fra deflagrasjon til detonasjon. Blyazid brukes i stor utstrekning som initialsprengstoff i sprenghetter.
Theodor Curtius (1857–1928), her avbildet i 1910, fremstilte blyazid for første gang i 1891.
Azidforbindelser ble oppdaget av den tyske kjemikeren Theodor Curtius (1857–1928) i 1890–1891. Blyazid ble laget av Curtius for første gang i 1891, fra natriumazid og blyacetat. Det ble undersøkt som sprengstoff på 1890-tallet, men forsøkene ble stanset etter en alvorlig ulykke (se azider).
Den tyske kjemikeren og sprengstoffeksperten Lothar Wöhler (1870–1952) patenterte i 1907 bruken av sølvazid og kvikksølvazid, som en erstatning for kvikksølvfulminat i sprenghetter. Uavhengig av Wöhler patenterte den franske ingeniøren François Hyronimus (1874–1952) bruken av det billigere blyazidet i sprenghetter på praktisk talt samme tid, kun om lag en måned før Wöhler.
Blyazid ble ganske raskt en konkurrent til kvikksølvfulminat, men det slo ikke umiddelbart igjennom, mye på grunn av det såkalte «metallproblemet». Metallhylsene i sprenghetter var på denne tiden laget av kobber, et metall som er kjemisk uforenelig med blyazid på grunn av dannelsen av kobberazider, som er farlig eksplosive.
Aluminium er godt forenlig med blyazid. Det ble derfor innført som metall i sprenghetter fra 1921 av Wilhelm Eschbach, direktør ved en fabrikk for sprenghetter i Troisdorf, Tyskland. Hylser av aluminium var på sin side ikke forenlig med kvikksølvfulminat, så metall og sprengstoff var gjensidig utelukkende. Innføringen av blyazid og aluminium som hylsemateriale måtte derfor gjøres samtidig.
Mangel på kvikksølv til fremstilling av kvikksølvfulminat hos enkelte av de stridførende partene under første verdenskrig ble et gjennombrudd for bruken av blyazid, og blyazid erstattet gradvis kvikksølvfulminat gjennom 1920- og 1930-årene. For å bedre følsomheten av blyazid mot varme og gnister, ble det vanlig å tilsette blystyfnat (blysaltet av 2,4,6-trinitroresorcinol).
Pb(N3)2
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.