blomst

Begerbladene er oftest faste og grønne. Disse beskytter blomsten før den springer ut. De er gjerne bredest i bunnen og smalere mot spissen. Ofte er de hårete. Noen planter har et ytre beger: En krans med som regel mindre begerblader, gjerne plassert mellom de store begerbladene. Dette er typisk for rosefamilien. Begerbladene kan være frie, eller de kan være mer eller mindre sammenvokste.

Kronbladene er ofte tynne, glatte, gjerne fargerike og er landingsplattform for besøkende insekter. Som regel er de smalest ved basis. Kronbladene kan være frie eller sammenvokste. Ved sammenvoksninger kaller vi den sammenvokste delen for kronrør, mens den frie delen kalles krage. Kronbladene kan ha utvekster eller vedheng som skjell eller pukler, og disse kalles en bikrone.

En del planter (for eksempel tulipaner og liljer) har et blomsterdekke hvor man ikke kan se forskjell på kronblad og begerblad. Da kaller vi bladene for dekkblader.

Noen tidlige blomsterplanter har bladformede pollenblad, men de fleste har pollenblad som er trådformede nederst (pollentråd) med en pollenknapp i toppen, og kalles pollenbærer. Mange planter har pollenbærere som er sterile og har andre funksjoner. Disse kalles staminoider. Deres funksjon er som regel å produsere nektar.

Fruktbladene er flaskeformede beholdere (fruktemner) som inneholder frøemnene. De deles gjerne inn i fruktknuten (hoveddelen av flaska), griffelen (flaskehalsen) og arret (flasketuten). Arret er klebrig og det er her pollenet fester seg når befruktningen skal skje. Hos en del planter er fruktbladene frie, som vanligvis betyr at det er mange fruktemner i en enkelt blomst (apokarpi). Dette er typisk for soleiefamilien. Hos andre planter er de sammenvokst (synkarpi). Da er det vanligst med ett fruktemne i hver blomst.

Antall blad varierer veldig. Énfrøbladete planter er som regel tretallige. En tulipan har for eksempel seks dekkblad, seks pollenblad og tre fruktblad. Tofrøbladete planter er som regel fire- eller femtallige. Et eksempel er nellikfamilien som gjerne har fem begerblad, fem kronblad, ti pollenblad og fem fruktblad.

Vi deler blomstene inn i undersittende, omkringsittende og oversittende blomster etter hvordan blomsterbunnen er formet og hvordan blomsterdekket og pollenbærerne sitter i forhold til fruktemnene:

Hos en undersittende blomst er alle blomsterbladene festet på omtrent samme nivå. Blomsterbunnen danner en kjegle med spissen ned, og blomsterdekket og pollenbærerne er festet på samme nivå som fruktknuten. Dette er typisk for soleiefamilien.

Hos en omkringsittende blomst, vokser blomsterbunnen opp og rundt fruktemnene som en slags krukke. Blomsterdekket og pollenbærerne er da festet høyere enn fruktemnene, men sistnevne er fortsatt frie. Dette er typisk for rosefamilien.

Hos en oversittende blomst, vokser blomsterbunnen sammen med fruktemnet, og blomsterdekket og pollenbærerne er festet på kanten av fruktknuten. Dette er typisk for mjølkefamilien.

Hos starrfamilien er blomstene énkjønnede. Hunnblomstene består av et flaskeforma fruktgjemme som omgir fruktemnet. Hannblomstene er bare pollenbærere. Både hunn- og hannblomstene er beskyttet av et dekkskjell, og blomstene sitter tett sammen i aks.

Grasblomstene sitter som regel flere sammen i småaks. Den enkelte blomsten er omgitt av to blader kalt inneragn og forblad, og er som regel tokjønna. Småakset er omgitt av to blader som kalles ytteragner. Småaksene er igjen organisert i blomsterstander som aks, dusker og topper.

Insektspollinerte blomster har behov for å synes for å tiltrekke seg insekter. De har derfor gjerne sterke farger. Pollineres de av dagaktive insekter, er de røde, blå, gule osv. Pollineres de av nattaktive insekter, er de gjerne hvite for å synes i mørket. Fordi mange insekter kan se ultrafiolett lys, har også mange blomster et ekstra mønster i denne delen av lysspekteret. Noen planter har blomster som skifter farge ved pollinering. Hestekastanjens blomster er hvite og gule før pollinering, mens gulfargen erstattes av en rødfarge etter pollinering. Fordi insekter ikke ser rødt, vil de bare besøke de gule, upollinerte blomstene.

Mange insektspollinerte blomster sender også ut lukter. De fleste av disse luktene er også behagelige for oss; søte lukter som sier at her er det nektar. Roser, liljekonvall og lønn er eksempler på slike. Andre sender ut lukter som er direkte ubehagelige, for eksempel brunrot. Brunrota sender ut et luktstoff som forteller veps at den blir beitet på av larver. Vepsene er rovdyr og kommer til brunrota i håp om å finne byttedyr, men blir lurt til heller å pollinere blomstene.

Insektspollinerte blomster har også ofte en premie til sine besøkende. Det kan være mat som pollenkorn hos engsoleie, eller nektar hos torskemunn og nattfiol. Premien kan også være varme. Parabolformede blomster som snur seg etter sola i høyfjellet, som issoleie og fjellvalmue, kan tilby et mikroklima som er opptil flere grader varmere enn omgivelsene. Orkidéen flueblom lurer gravevepshanner til å tro at blomstene deres er gravevepshunner gjennom form, farge og lukt. Gravevepshannene kommer til blomstene for å pare seg, men ender isteden opp som pollinatorer.

Blomster som pollineres av vind eller vann har ikke det samme behovet for farger, lukt og premier. De bruker derfor ikke energi på å lage store, prangende, velduftende blomster, men er som regel små og uanselige, grønne eller brune i fargen. Til gjengjeld er sannsynligheten for at et pollenkorn som slippes ut i vinden skal treffe riktig arr, så liten at de må produsere store mengder pollen for å være på den sikre siden. Alle de vanlige plantene som fremkaller pollenallergi (or, hassel, bjørk, gress, burot) er vindpollinerte. Vi blir allergiske blant annet fordi vi utsettes for store mengder av pollenet til disse. Vindpollinerte planter har som regel også store, findelte arr som lettere fanger opp pollen fra lufta.

Mange planter har en mekanisme for å pollinere seg selv for å sikre reproduksjon. De prøver gjerne å tiltrekke seg pollen fra andre planter først, før de skifter modus. Selvpollinering innebærer en risiko for innavl, men det er evolusjonært sett bedre med innavl enn ingen avkom. I erteblomstfamilien er det vanlig at blomstene lukker seg om kvelden på en slik måte at pollenbærerne berører arret og avsetter pollen. I klokkefamilien er det vanlig pollenknappene modnes før fruktemnet. Griffelen vokser opp midt i kransen av pollenbærere og får pollen på seg. Når fruktemnet modnes, folder arret seg ut. Det bøyer seg gradvis bakover og bakover til det treffer griffelen og får kontakt med pollen fra samme blomst. Hos fiolfamilien er det vanlig med to ulike former for blomster: én fargerik i toppen som tiltrekker seg insekter, og én uanselig, gjerne under bladene og gjerne som ikke åpner seg, som selvpollinerer. Hos blindurt er blomstene stort sett lukka og pollenet er utilgjengelig for insekter. Dermed er selvpollinering som oftest eneste mulighet.