blikket

I Jean-Paul Sartres eksistensfilosofi betegner blikket erfaringen av å bli sett som et objekt av et annet menneske. Sartre beskriver blikket som en overgang fra en tilstand hvor man fritt handler i verden, til en situasjon hvor man innser at man blir betraktet. Han illustrerer dette med en berømt beskrivelse i L'être et le néant (Væren og intet, 1943): En person kikker gjennom et nøkkelhull, oppslukt av det han ser, inntil han plutselig hører fottrinn bak seg. Idet han innser at han selv er sett, forandres hele situasjonen. Han går fra å være et rent seende subjekt til å bli et objekt. Dette viser hvordan blikket ikke bare er en nøytral hendelse, men en eksistensiell erfaring som endrer hvordan vi forholder oss til oss selv og verden.

Ifølge Sartre avslører blikket en grunnleggende eksistensiell dimensjon ved mennesket: vår væren-for-andre (être-pour-autrui). Gjennom andres blikk fryses vi fast i faktisiteten som et objekt for den andre. Vi blir konfrontert med hvordan vi fremstår, og hvordan vi blir definert av den andres perspektiv. Dette kan fremkalle følelser som skam, når vi oppdager at vi kan bli vurdert på måter vi selv ikke kontrollerer, eller stolthet, når vi anerkjennes for noe vi ønsker å fremheve.

Blikket synliggjør en spenning eller tvetydighet i menneskets eksistens: Vi er både frie subjekter som skaper mening og prosjekter, og objekter for andre som kan redusere oss til bestemte trekk eller egenskaper.

Idéen om blikket kan generaliseres til å beskrive en tilstand hvor man til stadighet er bevisst en eller annen bit av ens faktisitet. For eksempel er det sentralt for mange feministiske analyser at kvinner ser på seg selv med et såkalt mannlig blikk, hvor visse egenskaper ved deres kropp fremheves som essensielle for deres verdi. Ved at så mye som mulig av kvinnens oppmerksomhet således brukes på å vedlikeholde kroppen fremfor å fristilles til å forfølge nysgjerrighet og andre prosjekter, ender man i en undertrykkelsessituasjon.

I Le Deuxième Sexe (Det annet kjønn, 1949), beskriver Simone de Beauvoir hvordan kvinner internaliserer samfunnets objektiverende blikk – det «mannlige blikket» – og lærer å se seg selv som objekter for andres vurdering. Denne eksistensialistiske analysen bygger på Jean-Paul Sartres idé om blikket som noe som avslører vår væren-for-andre, men Beauvoir utvikler den for å vise hvordan kjønnede maktstrukturer preger kvinners erfaring av seg selv.

Laura Mulvey videreførte denne analysen i filmteori gjennom sitt banebrytende essay Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975), hvor hun introduserte begrepet the male gaze – det mannlige blikket. Mulvey kombinerer feministisk teori med psykoanalyse, særlig Sigmund Freuds og Jacques Lacans teorier om lyst, identifikasjon og subjektivitet. Hun analyserer hvordan tradisjonell film estetiserer kvinner som objekter for et mannsdominert blikk, og hvordan dette både tilfredsstiller (heterofil) mannlig visuell nytelse og opprettholder patriarkalske maktstrukturer. Samtidig har senere feministisk teori også undersøkt hvordan blikket kan snus, og hvordan kvinner kan gjenvinne kontroll over hvordan de ses.

Frantz Fanon bruker Sartres begrep om blikket i Peau noire, masques blancs (Svart hud, hvite masker, 1952) for å beskrive erfaringen av å være svart i et hvitt samfunn. Fanon skildrer hvordan en svart person blir redusert til et objekt for den hvite majoritetens blikk, en erfaring som kan gi opphav til følelser av skam og fremmedgjøring. Dette blikket pålegger individet en bestemt identitet og begrenser friheten til å definere seg selv. For Fanon er blikket derfor en nøkkel til å forstå de psykologiske virkningene av rasisme og kolonial undertrykkelse.

• eksistensialisme
• fenomenologi
• feminisme
• Simone de Beauvoir

• Simone de Beauvoir: Det annet kjønn, Pax Forlag, 2000
• Jean-Paul Sartre: Being and nothingness, Routledge, 2003