blåsyre

I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bittermandler og i mange steinfruktkjerner, for eksempel aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøyk er det også påvist blåsyre. Dessuten er stoffet påvist i det intergalaktiske rom.

Blåsyregass er meget giftig. Den er lettere enn luft og er derfor uegnet som stridsgass. Blåsyre brenner med rødfiolett farge, og i blanding med luft er den eksplosiv når blandingen inneholder 6–40 volumprosent blåsyre.

• Les om cyanidforgiftning.

Blåsyre er lett løselig i vann, og da den er en meget svak syre, er pH i løsningen cirka 5 i en 0,10 M løsning (pK _a = 9,3, se syrer).

Vannløselige cyanider, for eksempel kaliumcyanid, KCN, vil protolysere i vann og gi blåsyre, som illustrert med følgende reaksjonsligning:

KCN(s) + H₂O(aq) → K⁺(aq) + HCN(aq) + OH⁻(aq)

Selv reaksjon med karbondioksidet i luften er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Det stilles derfor strenge krav til håndtering og lagring av cyanider.

Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH₄, og ammoniakk, NH₃, sammen med luft og en katalysator, for eksempel i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C:

2CH₄(g) + 2NH₃(g)+ 3O₂(g) = 2HCN(g) + 6H₂O(g)

Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.

I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og andre steder, blant annet ved «gassing» av lukkede rom.

Syren har fått særlig stor betydning for organisk-kjemisk industri, blant annet for fremstilling av akrylnitril fra acetylen og blåsyre, og dermed for fremstillingen av akrylfibre.

Under andre verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid (blanda ferdig til bruk på lufttette beholdere med produktnavnet Zyklon B) og brukt til masseutryddelse (se gasskammer). I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.

På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, for eksempel i forbindelse med gassverk.

Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, for eksempel som berlinerblått (komplekset [Fe(CN)₆]³⁻) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN⁻, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.

Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1782, og senere inngående undersøkt av franskmennene Claude-Louis Berthollet i 1787 og Joseph Louis Gay-Lussac i 1815.

• cyanider
• cyanidforgiftning