biologisk antropologi

Arvelighetsforskningen en viktig gren av den moderne biologiske antropologien. Sentralt står populasjonsgenetikken som har forvandlet faget fra å være en statisk, deskriptiv virksomhet, overveiende basert på fysiske målinger, der studiet av individuelle forskjeller og typologiske varianter stod i forgrunnen, til å bli en dynamisk vitenskap for studier av både den biologiske normalversjon og av selve vevsprosessene og de faktorene som styrer dem.

Antropologiske metoder brukes i utstrakt grad innen den såkalte osteo-arkeologien (undersøkelse av gamle bein), og som rettsantropologi (kriminalteknisk identifikasjon av beinfunn). Faget er også nøye knyttet sammen med paleopatologien, som ut fra spesifikke spor på beinfunn kan gi verdifull informasjon om sykdommer og generell helsetilstand blant fortidens mennesker, og den påvirkning dette har hatt for deres levevilkår.

Andre viktige, nyere undersøkelsesmetoder innen biologisk antropologi er blant annet C-14-datering, DNA- og strontiumanalyser, og proteomikk (studien av proteiner).

I Norge har faget stort sett vært tilknyttet Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, men omfanget av den faglige virksomheten er blitt redusert.

Trolig var Aristoteles (384–322 fvt.) den første som brukte ordet antropologi, men da i betydningen «antropologos», det vil si et menneske å lære av. Begrepet dukket opp igjen først ved inngangen til det 16. århundre i et anatomisk-fysiologisk verk av den tyske legen og teologen Magnus Hundt (1449–1519): Anthropologium de hominis dignitate fra 1501. Ut over generell menneskelære i anatomisk-fysiologisk forstand synes ikke forfatteren å ha tillagt ordet noen spesiell betydning.

I løpet av 1600-tallet utkom det en rekke bøker hvor antropologibegrepet ikke bare ble en fellesbetegnelse for anatomi og fysiologi, men ikke sjelden rommet en videre betydning i etnografisk forstand. Europeernes ekspansive virksomhet i denne tiden skapte etter hvert interesse for andre etniske grupper og kulturer. Antropologien utviklet seg derfor til å bli en egen vitenskap for de forsøkene man hittil hadde gjort på å beskrive og forklare mangfoldigheten av de fysiske mennesketypene og folkeslagene, deres skikker, trosforestillinger, språk og former for sosial organisasjon. Antropologien ble dermed en generaliserende, halvt humanistisk vitenskap med forankring i naturhistorisk tradisjon.

Fra midten av 1800-tallet oppstod det et markert skille mellom det vi kaller biologisk antropologi og kulturantropologi, ikke minst fordi faget ble brakt frem til sin moderne, medisinsk-naturvitenskapelige stilling av forskere som Paul Broca (1824–1880) i Frankrike, Carl Ernst von Baer (1792–1876) i Tyskland og Russland, og Anders Retzius (1796–1860) i Sverige. Også i Norge var antropologi-begrepet i begynnelsen ensbetydende med anatomi og fysiologi. Her var de mest kjente forskerne Oslo-anatomene Kristian Emil Schreiner (1874–1957) og Johan Torgersen (1906–1978). Faget ble drevet aktivt frem til 2020-årene.

• medisinsk historie
• utviklingslæren
• mennesket – forskjeller mellom menneskegrupper
• fysisk antropologi
• antropologi