Biedermeier er en sentraleuropeisk stil fra cirka 1820 til 1860. Sentrum for biedermeier finner vi i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Den avløste den sene empiren og var en betegnelse på den jevne, besteborgerens stil. Biedermeier-møbler ble også laget i Norge. I Sverige kan den sammenlignes med Karl Johan-stil.
bi:dər-
Navnet biedermeier, egentlig Biedermaier, er en sammentrekning av Biedermann og Bummelmaier, som var navnene på to tyske besteborgere som forfatteren Viktor von Scheffel lanserte i tidsskriftet Fliegende Blätter i 1848. Etter dikteren Ludwig Eichrodts dikt «Biedermaiers Liederlust» fra 1850 i Fliegende Blätter ble ordet vanlig, men hadde opprinnelig, som så mange stilbetegnelser, en nedsettende betydning.
Stilbetegnelsen biedermeier er sterkt knyttet til møbler og interiør, og markerer et skille fra empiren for øvrig. Mens empiren benyttet messing og intarsia, ble denne formen for dekor ikke benyttet i biedermeierstilen. Møbelsnekkerne begynte i større grad å ta i bruk maskiner drevne av vannkraft under produksjonsprosessen. Rasjonaliseringen førte til at håndverksbedriftene laget standardmodeller i større opplag som ble solgt direkte fra verkstedet eller møbelmagasiner.
I Norge var lyse møbler på moten under tidlig biedermeier, som en overgangsfase fra empiren. De ble straks avløst av tyngre møbler i mørk mahogni i blankpolert skjellakk. Stoler ble med årene utstyrt med dreide forben, mens vanger og bakbein gjerne var med svak kurvatur. Dekorative blomster og blader i utskåret tre fungerte som forbinding der bakbena gikk opp i ryggkonstruksjonen. Sete ble utstyrt med enten vevd eller brodert trekk, og innimellom hestehår. Rundt 1850 ble alt flere stoler utstyrt med spiralfjær for bedre sittekomfort.
Sofaen begynte å bli alt vanligere i borgerskapets hjem. Den signaliserte en mer sosial livsstil der familien inviterte øvrig familie og venner på besøk. Biedermeier-sofaen hadde plass til tre eller fire personer. Rygg og sete var gjerne trukket i vevd stoff, og mot slutten av perioden i fløyel. En vanlig type var baljeformede modeller med kraftige armlene og dristig formet ryggstykke og svungne utskårne bein, påvirket av antikkens romerske formkultur. Tidstypisk er også varianten med små skap på endene med plass til salmebøker eller drikkevarer.
Med hensyn til interiøret tilførte biedermeier et av de viktigste bidragene til 1800-tallets stilutvikling. I kraft av reaksjonen mot empiren ble stolene flyttet bort fra veggen og lett skråstilt, eller de ble gruppert mer intimt rundt et ovalt bord. Både ved sin asymmetri og ved sin søken mot det intime representerer biedermeier en romantisk retning slik den kan komme til uttrykk i møbel- og interiørkunsten.
I tsjekkoslovakiske Böhmen fantes det flere glassverk som laget produkter av internasjonal kvalitet. Nevnes kan Nový Svět og Harrachov. Begge laget tunge blyholdige krystallglass med slepne fasetter. Glassmassen var ofte farget for å ligne på akvamarin, jade, malakitt, eller andre moteriktige mineraler. Mest populært var likevel rubinrød. Typiske produkter var pokaler med gotiske forbilder eller parfymeflakonger med kraftig formet propp. For Šluknov designet Friedrich Egermann fra 1828 marmorert opakt glass kalt «lithyalin». Prosessen rundt produksjonen ble holdt hemmelig, men konkurrentene lyktes straks å kopiere teknikken.
I 1830-årene begynte glassverket Adolfov å lage pressglass, først etter franske forbilder. Størst suksess fikk de böhmiske glassverkene med overfangsglass, der det øverste laget var i rubinrød og det underste laget i gjennomsiktig krystall. Ved å slipe vekk det røde laget og så gravere klarglasset oppnådde man slående reliefflignende effekter. Slikt glass produseres fortsatt og er en viktig tsjekkisk turistvare.
Tsjekkiske Slavkov og Březová var to ledende porselensfabrikker. Deres håndmalte serviser med landskapsmotiver kan i enkelte tilfeller måle seg opp mot Meissen. Den tyske fabrikken laget i perioden svulstige former rikt dekorert i gull.
Under den tidligere biedermeier-perioden ble smykker og annen gullsmedkunst laget tynnere, nærmest som blikk i kvaliteten. Det skyldes alle konflikter Europa var involvert i. I anledning Napoleonskrigene designet den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel det velkjente Jernkorset. I Tyskland ble befolkningen oppfordret til å levere edelmetall til styremakten for å finansiere krigene. I motytelse fikk de smykker i støpejern som ble bært som et bevis på patriotisme. Det tsjekkiske firmaet Komarov laget omkring 1830 jernsmykker med gjennombrutte mønster. I Berlin gjorde Johann Conrad Geiss suksess med sine utsøkte arbeider.
Smykker i filigran kom på moten, og det var vanlig å blande ulike fargerike steiner. Armbånd ble som under nyklassisismen laget for å brukes som par, et på hvert håndledd. I Ungarn, Tsjekkia og Østerrike ble det i perioden laget praktfulle arbeider i emalje og edelt metall.
Tidlig på 1800-tallet ble gullsmedkunsten mer rasjonalisert. Det norske gullsmedfirmaet J. Tostrup bidro sterkt til mekaniseringen av faget. De laget stålstanser for å stanse og presse tynne sølvplater til hanker og annet utstyr for egen produksjon eller som halvfabrikat til andre gullsmeder.
I Frankrike svarer stilen til borgerkongen Ludvig Filips regjeringstid, der det også fant sted en forenkling av Napoleon-stilen. I England svarer biedermeier til sen regency og ungviktorianisme, mens den norske biedermeier falt noe senere, cirka 1830–1850.
Biedermeier. Møblement på Norsk Folkemuseum.
Sofaen oppstod i løpet av 1700-tallet, først som kanapé med ryggen formet som to eller tre stolrygger på rad. Siden fulgte den egentlige sofaen med stoppet sete, rygg og armlener. Bildet viser sofa i biedermeierstil fra 1820-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.