I Norge kom det ingen egen bibeloversettelse på reformasjonstiden, og man var inntil 1904 henvist til danske. En viss fornorskningsprosess fant sted etter 1814, og reviderte utgaver av Det nye testamentet kom i 1819, 1830 og 1873. En oversettelse av Det gamle testamentet fra hebraisk ved Christian Kaurin, Carl Paul Caspari, Christian Thistedahl og andre var klar i 1893, men først i 1904 kom en selvstendig oversettelse av hele Bibelen fra grunnteksten.
På nynorsk utgav Elias Blix Det nye testamentet i 1889, og Alexander Seippel kom med en rekke poetiske oversettelser av flere bibelske bøker på dialektpreget nynorsk. Han var hovedmannen bak den første fullstendige nynorske bibeloversettelsen av 1921, utgitt på Studentmållagets forlag. Bibelselskapets oversettelse av 1938 ble gjeldende nynorske kirkebibel fram til 1978.
I 1930 kom en ny bibeloversettelse til bokmål som var offisiell kirkebibel i Den norske kirke inntil den ble avløst av oversettelsene til begge målformer i 1978, med justeringer fra 1985. I mellomtiden hadde flere oversettelser, noen av mer privat karakter, gjort behovet for en ny oversettelse tydelig. Her kan nevnes en vitenskapelig oversettelse av Det gamle testamentet med innledning og kommentar i fem bind (GTMMM) 1929–1963, som hovedsakelig var Sigmund Mowinckels verk, og Erik Gunnes' (katolske) oversettelse av Det nye testamentet i 1968. Viktig var også bibelselskapets såkalte «ungdomsoversettelse» (bokmål 1959, nynorsk 1961).
Mens oversettelsen av 1930 mest mulig fulgte et ord-for-ord-prinsipp i forhold til grunnteksten, også kalt konkordant metode, er oversettelsen av 1978/1985 bestemt av en såkalt idiomatisk metode, det vil si at den ønsker å oversette meningen i grunnteksten til tilsvarende språklige uttrykk på norsk. Dette skapte strid, særlig i mer konservative, evangelikale kretser, og i 1988 kom en alternativ oversettelse, Norsk Bibel 88 (nynorsk utgave 1994) Den ligger svært nær oversettelsen av 1930.
Det foregår i dag stadig en diskusjon ikke bare om oversettelsesmetode, men også om hvilket tekstgrunnlag en oversettelse skal bygge på. Dagens oversettelser fra Bibelselskapet, som brukes i Den norske kirke og de fleste kirkesamfunn i Norge, er idiomatiske og baserer seg på de nyeste tekstkritiske utgaver av grunnteksten. Men ønsket om en ord-for-ord- oversettelse kan gå sammen med et forsvar for den greske tekstversjonen som lå til grunn for King James Version av 1611, den såkalte textus receptus. Dette kjennetegner oversettelsen Bibelen – Guds Ord, som ble utgitt av Bibelforlaget, og som i første utgave hadde undertittelen «Den norske King James-oversettelsen av 1997». Både Norsk Bibel 88 og Bibelen – Guds Ord kom i reviderte utgaver i 2007.
De nyeste bibeloversettelsene (bokmål og nynorsk) fra Bibelselskapet av 2011 representerer et lite skritt tilbake til det konkordante i forhold til den sterkt idiomatiske 1978-oversettelsen. En har lagt vekt på at språket skulle gjengi grunnteksten nøyaktig og ta vare på dens billedbruk og stilpreg. Samtidig la en vekt på at den norske uttrykksmåten ikke skulle virke gammelmodig eller fremmedartet. I sluttfasen av arbeidet ble en rekke skjønnlitterære forfattere trukket inn som konsulenter for å sikre et levende, godt norsk språk.
Kommentarer (3)
skrev Beate Eiklid
svarte Beate Eiklid
svarte Hans Kvalbein
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.