1) Benhuler i kalsinert knokkel. Forstørret. De små, svarte punktene innenfor benhulene er munninger av benkanaler. Punktene mellom hulene er tverrsnitt av benkanaler. — 2) Den finere bygning av kompakt bensubstans, skjematisk. H) Haverske kanaler. H1) Kanalenes åpninger inn i marghulen. H2) Kanalenes åpninger på knokkelens overflate. H.l.) Haverske lameller. i.gr.l.) Indre grunnlameller. y.gr.l.) Ytre grunnlameller.
Beinvev er den egentlige bygningssubstansen i knoklene og forekommer bare hos virveldyrene. Beinvev er, nest etter emalje, kroppens hardeste vev, vel egnet til å gi skjelettet den fasthet som behøves for å bevare kroppens form, støtte bløtdelene og tjene til utspring og feste for muskulaturen. Det tilhører den større vevsgruppen binde- og støttevevene.
benvev
benvev
Likesom bindevev og brusk, består beinvev av celler og intercellulærsubstans. Cellene, osteocyttene, ligger i hulrom i intercellulærsubstansen. De har lange, grenete utløpere som ligger i kanaler som i stor utstrekning står i forbindelse med hverandre. Kanalene og hulrommene står igjen i forbindelse med større kanaler som fører årer og nerver, de haverske kanaler. Disse åpner seg mot knokkelens overflate og mot dens marghule og sørger for ernæringen av beinvevet. Det viktigste organiske stoffet i intercellulærsubstansen er proteinet kollagen. Det som særpreger beinvevet og gjør det hardt, er de tungt løselige uorganiske saltene i intercellulærsubstansen, hvorav kalsiumfosfat er det viktigste. Karbonat, fluor, magnesium og natrium er også til stede.
De uorganiske saltene i beinvevet skiftes stadig ut med ioner i blod og vevsvæske. Denne utvekslingen reguleres av forskjellige hormoner. I fosterlivet og det første leveår inneholder beinvevet lite uorganisk substans. Hos et fullt utvokst individ utgjør denne omkring 2/3 av knoklenes samlede vekt. Hos eldre kan opptil 7/8 av knoklene bestå av uorganisk substans. Knoklene blir da sprø og har lett for å brekke. Skallens knokler er rikest på uorganisk substans og er hardere enn de øvrige.
Behandles knokler med syrer, blir de uorganiske saltene trukket ut av intercellulærsubstansen. Knoklene beholder formen, men konsistensen blir som brusk (dekalsinert bein). Motstandsevnen mot kjemiske påvirkninger er av betydning for oppbevaringen av knokler i jord og dermed for studiet av virveldyrenes forhistorie. Sannsynligheten for at knokler skal bevares, avhenger av jordens beskaffenhet, blant annet surhetsgraden. Særlig gunstig er myrer og huler. Blir beinvev brent, eller det råtner, befris det for sine organiske bestanddeler. Knoklene beholder formen, men blir skjøre (kalsinert bein).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.