behaviorisme

Viktige impulser for behaviorismen var blant annet evolusjonsteorien, samt forskningen til den russiske psykologen Ivan P. Pavlov (1849–1936) og den amerikanske psykologen Edward L. Thorndikes (1874–1949). På hver sin kant utførte de viktige studier av læring; klassisk betinging (Pavlov) og konneksjonisme (Thorndike).

Viktig var også ønsket om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i arbeidsliv og undervisning. Et resultat av dette er intelligenstester, som først ble utviklet rundt 1900. Dette ga praktisk anvendbare data om mennesker, uten bruk av introspeksjon.

Opphavsmannen til behaviorismen var den amerikanske psykologen John B. Watson (1878–1958), som i 1913 publiserte artikkelen «Psychology as the Behaviorist views it». Her ble psykologien (om)definert til en «rent objektiv del av naturvitenskapen», hvor hensikten var å forutsi og kontrollere atferd. Bare det som kunne observeres av andre kunne ifølge Watson gi grunnlag for slik kunnskap: Introspeksjon som metode ble avvist fordi metoden baserte seg på data om bare én person, den som rapporterer om sin bevissthet, har tilgang til.

I tråd med utviklingslæren så Watson intet viktig skille mellom menneske og dyr, og definerte observerbar atferd, «hva organismen sier eller gjør», som psykologiens forskningstema. Atferd kunne forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og responser (R). Læren om betinging ble et viktig forklaringsprinsipp. Watson utdypet sine synspunkter i flere bøker, blant annet i Behaviorism (1924).

Watsons synspunkter fikk stor innflytelse innenfor psykologien, selv om det tidlig var klart at posisjonen var uklar på vesentlige punkter. Blant annet av denne grunn ble den videreutviklet av en rekke andre forskere. På mange måter er det derfor misvisende å omtale behaviorismen som én -isme. Deler av behaviorismen har for eksempel blitt satt opp mot den mer kognitivt orienterte gestaltpsykologien (for eksempel i analyser av læring), men en av de mest innflytelsesrike behaviorister, den amerikanske psykologen Edward C. Tolman (1886–1959), var sterkt influert av gestaltpsykologi og brukte mye av sin tid på å dokumentere hvilke fortrinn en kognitiv tilnærming har, fremfor en ikke-kognitiv behavioristisk.

Et problem hos Watson, avgrensning av hva som menes med «atferd», gjenspeiles i senere varianter av behaviorisme. Noen senere behaviorister mente at atferd måtte forstås som «spesifikke molekylære bevegelser». Andre så atferd som meningsfulle, målrettede handlinger.

Metodologisk behaviorisme, representert i 1930–1950-årene ved forskere som Tolman og Clark L. Hull (1884–1952) og inspirert av Rudolf Carnaps (1891–1970) logiske positivisme, forkastet at bevissthetsfenomener kunne studeres vitenskapelig. «Indre» tilstander hos organismen kunne imidlertid aksepteres forutsatt at disse kunne knyttes til observerbare forhold. Slike indre tilstander var forskerens konstruksjoner snarere enn subjektive (bevissthets)tilstander hos organismen.

Radikal behaviorisme, utviklet av den amerikanske psykologen Burrhus F. Skinner (1904–1990) fra 1945, anså det som et feilgrep å ekskludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold (kalt «private hendelser») fra vitenskapelig analyse.

Ifølge Skinner er en rekke av de faktorene som påvirker observerbar atferd, å finne i «private hendelser». Det vil si stimuli eller atferd som ikke er direkte observerbare for andre enn aktøren selv. Disse «private hendelsene» var med andre ord private i den forstand at de da teknisk ikke lot seg studere, men ville vært mulig å studere med moderne teknologi, som hjerneskanning.

Mens Skinner på denne måte antok at ulike subjektive tilstander kan være av betydning i en vitenskapelig analyse, forkastet han likevel hypotetiske konstruksjoner av den typen metodologiske behaviorister formulerte, som var en innflytelsesrik retning inntil 1960-årene. Radikal behaviorisme har fortsatt en selvstendig posisjon. Det avholdes årlig nasjonale, Europeiske og internasjonale konferanser, og Applied Behavior Analysis er en annerkjent organisasjon under American Psychology Association (APA).

Behaviorismens innflytelse innenfor psykologien har vært stor, spesielt synet på atferd som psykologisk betinget, og på objektive metodekrav. Ikke minst i humanvitenskapelige kretser har behavioristisk metode hatt mange motstandere som har vært kritiske til dens neglisjering av det sjelelige.

Dagens behaviorisme bygger i stor grad på videreutviklinger av B.F. Skinners radikale behaviorisme. Det er etablert flere ulike behandlingsmetoder basert på disse prinsippene. Noen moderne eksempler der slike atferdsprinsipper inngår, er kognitiv atferdsterapi (CBT), early intensive behavioral intervention (EIBI) og Acceptance and Commitment Therapy (ACT).

Det finnes i tillegg en rekke tiltak benyttet i ulike institusjoner for å hjelpe beboerne med å oppnå bedre livsmestring, som også er basert på atferdsprinsippene. Eksempelvis brukes ofte atferdsavtaler og tegnøkonomi. Effektene av slike tiltak dokumenteres jevnlig i Norsk Tidskrift for Atferdsanalyse, i tillegg til i internasjonale atferdsvitenskapelige tidsskrifter.

Nyere retninger innenfor psykologien, som for eksempel kognitiv psykologi, har delvis vokst frem som en reaksjon mot behavioristisk psykologi. Likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme, fordi siktemålet er å spesifisere mentale prosesser fra observert atferd.