Supplementary Defense Cooperation Agreement er et politisk rammeverk som legger til rette for økt militært samarbeid mellom Norge og USA. SDCA-avtalen bygger på nært utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid gjennom flere tiår, inklusive tidligere forsvarsrelaterte avtaler. Én av disse er den bilaterale samarbeidsavtalen som ble inngått i 2016, om en såkalt rotasjonsbasert stasjonering av et begrenset antall amerikanske soldater i Norge, først i Trøndelag, deretter også i Troms. Allerede denne ble kritisert som et brudd på norske basepolitikk, men kritikken ble besvart med at det ikke var snakk om permanent opphold i baser under amerikansk kontroll.
Den første tilleggsavtalen (SDCA) mellom Norge og USA ble inngått i april 2021 av regjeringen Solberg. Denne ble så utvidet i februar 2024 av regjeringen Støre. Den første avtalen omfattet fire såkalte omforente områder: Flystasjonene på Evenes, Rygge og Sola med flyoperative flater, og Ramsund orlogsstasjon. Den utvidede avtalen fra 2024 omfatter ytterligere åtte områder: Flystasjonene på Andøya, Bardufoss, Værnes og Ørland; Haakonsvern orlogsstasjon; Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt; Osmarka fjellanlegg; og Namsen drivstoffanlegg.
Konseptet «omforent område» defineres som et geografisk avgrenset område der USA får etablere installasjoner og utplassere soldater i samråd med norske myndigheter, og der amerikanske styrker har rett til uhindret bruk. Det kan også være aktuelt med amerikanske investeringer i ny infrastruktur. Områdene vil være tilgjengelige for allierte styrker, men deler av dem kan være avgrenset til eksklusiv amerikansk bruk. I de omforente områdene kan USA trene og øve, utplassere styrker og lagre militært materiell og forsyninger.
Fra norske myndigheter er det argumentert med at avtalen styrker det sikkerhetspolitiske båndet og det militære samarbeidet mellom Norge og USA, der USA defineres som Norges viktigste allierte. Samtrening med amerikanske styrker og tilrettelegging for mottak av flere slike i krise og eventuell krig, og dermed en styrking av norsk forsvarsevne, er hovedformålet med de tilrettelagte områdene. Den norske regjering understreker at det er misvisende å kalle avtalen en baseavtale.
Diskusjonen om, og motstanden mot avtalen, har dels gått på et politisk og dels på et juridisk spor: Mens myndighetene med avtalen ønsker å forsterke samarbeidet med USA, mener motstandere at Norge dermed blir mer avhengig av USA og amerikansk militærmakt. Det er også uenighet om i hvilken utstrekning Norge avgir nasjonal myndighet (myndighetsoverføring) over hele eller deler av disse områdene i strid med Grunnloven, når amerikanske myndigheter er gitt eksklusiv rett til bruk av områder på norsk territorium, og er gitt rett til å straffeforfølge amerikanske soldater som forbryter seg mot norsk lov under sitt opphold.
Argumentet for inngåelsen av avtalene, som forutsetter Stortingets tilslutning, er at det også vil styrke det nordiske forsvarssamarbeidet som sådan, og innenfor Nato. Danmark, Finland og Sverige har inngått lignende, respektive avtaler med USA, Defense Cooperation Agreements (DCA), med 17 omforente områder i Sverige, 15 i Finland og 3 i Danmark.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.