barnerett

Der foreldrene er gift eller samboende, har de i utgangspunktet foreldreansvaret sammen om de ikke har avtalt noe annet. Også foreldre som aldri har bodd sammen, kan ha foreldreansvaret sammen. Når foreldrene aldri har bodd sammen, har barnets mor oftest foreldreansvaret alene.

Samboende eller gifte foreldre som flytter fra hverandre vil som oftest fortsette å ha foreldreansvaret sammen. Ved separasjon og skilsmisse kan de velge å avtale at en av dem skal ha foreldreansvaret alene.

Mange foreldre har et nært forhold til barna sine og mange vil ønske å bevare dette forholdet også om samlivet brytes. Ved samlivsbruddet må foreldrene derfor forsøke å bli enige om barnet skal bo hos en av dem eller begge. Om barnet skal bo hos den ene forelderen, er det vanlig å avtale en fast ordning for samvær med den andre forelderen. Foreldre kan få bistand av Familievernkontorene til å komme frem til gode avtaler om dette. Når foreldrene inngår avtaler om bosted og samvær skal de legge vekt på hva barnet mener og hva som er best for barnet. Plikten til å høre barn og legge vekt på hva barnet mener, øker i takt med barnets alder og modning.

Det er likevel i forbindelse med spørsmål om barnets bosted og omfanget av retten til samvær, at det oftest oppstår konflikter mellom foreldre. Av og til må disse konfliktene løses av rettsapparatet. Når domstolene tar stilling til spørsmålet om hvor barnet skal bo eller om samvær, tar domstolene utgangspunktet i barnets nå-situasjon og forsøker å avklare hva som vil bli best for barnet fremover i tid.

Hvor barnet skal bo, er et viktig spørsmål både for foreldre og barn. De fleste foreldre blir enige om dette. Og det er bare når foreldrene ikke kan bli enige, at saken avgjøres av en domstol. Domstolenes vurdering av hvor barnet skal bo baseres på en bred helhetsvurdering der retten tar stilling til hvor man antar at barnet vil ha det best i tiden som kommer. Momenter som ofte vil ha betydning for vurderingen av hva som er best for barnet er barnets konkrete situasjon og barnets ønsker, foreldrenes omsorgsevne, barnets tilknytning til nærmiljø, annen familie og søsken og hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt. En vurdering av hva som er best for barnet må videre søke å sikre at barnet får den omsorgen og tryggheten ethvert barn trenger. Det betyr også at barnet må sikres mot omsorgssvikt, vold og overgrep mv.

Barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om foreldrene lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at barnets samværsrett blir oppfylt. Den som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Begge foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling.

Barn født utenfor ekteskap kom først inn i lovgivningen med Christian Vs lov i 1687 om seksuelt samliv utenfor ekteskap. Etter denne loven fikk barnet halv arverett etter faren om han vedkjente seg barnet på tinget. Fra 1763 ble fedre til barn født utenfor ekteskap pålagt å betale halvparten av underholdsutgiftene fram til barnet fylte ti år, og fra 1790 kunne disse fedrene idømmes straff for manglende betaling. Før dette hadde underholdsplikten ligget på moren alene.

Fra 1821 ble farens bidragsplikt overfor barnet utvidet fra ti til femten år. Et av problemene med denne ordningen var at inndrivelsen av bidragene var lagt på moren alene. Det fantes altså ikke noe statlig eller kommunalt system som stod for inndrivelse av bidragene, og mor og barn fikk derfor lite ut av samfunnets reaksjoner overfor fedrene.

I 1892 kom lov om underholdsbidrag til barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Denne kan sees som en forløper til de Castbergske barnelover noen tiår senere. Loven fastsatte sterkere forsørgelsesplikt for fedrene, men ble i stor grad en papirbestemmelse fordi håndhevelsen av loven ble overlatt til mødrene selv. Etter disse bestemmelsene stod barnet fremdeles ikke i noe rettslig forhold til faren og hans slekt. Venstre kjempet med støtte av kvinnesaks- og arbeiderbevegelsen for en betydelig utvidelse av farens ansvar, og krevde at barnet skulle få farens navn, samt arverett etter ham og hans slekt.

De Castbergske barnelover slik vi kjenner dem, ble vedtatt i april 1915 og var radikale i europeisk sammenheng fordi de ga barn født utenfor ekteskap rett til farsarv. Dette gjaldt både rett til å arve farens navn og eventuelle formue. Farens rettslige og økonomiske plikter overfor barnet ble altså skjerpet.

I europeisk sammenheng var de nye barnelovene svært radikale. Norge og Finland var med på å bane vei for likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. De castbergske barnelover ble stående urørte fram til midten av 1950-tallet da de ble kraftig revidert.

Revideringen av barnelovene begynte allerede i 1947 da Sosialdepartementet nedsatte barnevernkomiteen. Denne leverte seks innstillinger til lovendring i tidsrommet 1947-1954 hvorav loven om barn utenfor ekteskap og loven om barn i ekteskap var de to som opphevet den gamle lovgivningen fra 1915.

En viktig grunn til at lovene ble revidert på 1950-tallet var den medisinske forskningen som bedret mulighet til å utelukke eller fastslå farskap med høy grad av sikkerhet. På 1950-tallet kunne en slik metode med nesten hundre prosent sikkerhet utelukke farskap.

Når man i Norge kom fram til at farskap enten skulle fradømmes eller idømmes, var dette også et signal om at det offentlige ville gå inn med midler i tilfeller hvor mor og barn ble stående uten økonomisk støtte. Lov om innkreving av underholdsbidrag (1955) og lov om forskottering av oppfostringsbidrag (1957) var to lover som sikret dette. Den første muliggjorde en offentlig innkreving av underholdsbidrag, den andre forskotterte beløpet om det ikke ble betalt. Staten gikk altså inn som garantist i saker hvor barnebidrag ikke ble betalt. Dette var nytt. På denne måten var enslige ugifte mødre sikret en minimumsinntekt. Lov om forsørgertrygd (opprinnelig utredet av folketrygdkomiteen) skulle sikre at barn uten oppnevnt far, eller hvor far var død, fikk et offentlig tilskudd. En statlig ordning rettet direkte mot enslige mødre lot likevel vente på seg. Innstilling til lov om mødrehjelp var det eneste forslaget fra barnevernkomiteen som ikke ble fremmet for Stortinget.