barnehagereformen

Opposisjonspartiene på Stortinget ble enige om en avtale om finansiering og styring av barnehagesektoren. Den sittende regjeringen ble bedt om å komme med forslag til hvordan avtalen kunne gjennomføres. Våren 2003 behandlet Stortinget St. melding nr. 24 (2002–2003) Barnehagetilbud til alle og endringer i barnehageloven. Under behandlingen av meldingen 16. juni 2003 ble det fremmet forslag til nye endringer. På dette tidspunktet sto om lag 23 000 barn på venteliste til barnehageplass.

Med den nye reformen skulle alle familier som ønsker det, få tilbud om barnehageplass i løpet av 2005. Videre skulle det bli økonomisk likebehandling av offentlige og private barnehageeiere, samt samordnet opptak til kommunale og ikke-kommunale barnehager. Det skulle dessuten innføres en maksimalpris på barnehageplass, det vil si et tak for foreldrebetalingen. Beløpet skulle være i 2002-kroner, og senere kunne pris- og kostnadsreguleres.

Barnehagereformens utgangpunkt var en avtale mellom opposisjonspartiene på Stortinget om å forsere barnehageutbyggingen. Senere fikk forliket en bredere politisk oppslutning. Knapphet på barnehageplasser hadde vært et vedvarende problem siden 1970-årene. Mangel på barnehageplasser var den direkte foranledningen for reformen. Det ble foreslått betydelige offentlige finansieringsordninger knyttet til etablering og drift av barnehager. Reformen betydde et større press på kommunene til utbygging. Kommunene fikk nå lovfestet plikt til å tilby nok barnehageplasser.

Barnehagereformen, i form av økt offentlig finansiering, gjorde det mulig for private, også enkeltpersoner, å bygge opp barnehageeierskap. I årene som fulgte etter barnehageforliket, kom ikke bare en storstilt utbygging av barnehager. Andelen av private barnehageeiere i form av kommersielle aktører økte også. Private barnehager bygd på ideelt grunnlag gikk derimot tilbake. Utviklingen av barnehagekjeder kan føres tilbake til 1980-årene, da flere aktører etablerte sine selskaper. Utgangspunktet var igjen mangel på barnehageplasser.

Full barnehagedekning ut fra etterspørsel ble oppnådd på landsbasis i 2006. Den nye statlige styringen innebar at kommunene ble pålagt å finansiere alle private barnehager som oppfylte minstekravene. Forutsatt at disse minstekravene ble oppfylt, var det fri etableringsrett. Kommunen kunne nå regulere private nyetableringer, men denne retten fikk den først etter at barnehagesektoren var fullt utbygd. De private aktørene var i utgangspunktet ikke pålagt å innordne virksomheten i anbudskontrakter.

Prinsippet om likebehandling av private og kommunale barnehager innebar at de private barnehagene fikk større driftstilskudd, og etter hvert full finansiering av driften. På samme tid som en ble vitne til at reformen bidro til utbygging av barnehagen som en fellesordning, ble barnehager skjøvet nærmere markedet. Private kjeder og større konsern sin virksomhet ble legitimert blant annet med argumenter om økt valgfrihet og demokratisk deltagelse. Først og fremst kom likebehandlingen på bakgrunn av et stort oppdemmet behov for barnehageplasser. Et behov som ikke i tilstrekkelig grad hadde blitt fanget opp av stat og kommune.

Redusert pris for foreldrebetalingen i barnehagen var en helt sentral del av reformen. Den nye ordningen med maksimalpris for foreldrebetalingen satte et tak på hvor høy foreldrebetalingen for en plass i barnehagen skulle være. Makspris («maxtaxan») var allerede innført i Sverige i 2002. I Norge ble makspris for foreldrebetalingen tatt inn i barnehageloven av 2005. Makspris for en fulltids barnehageplass var planlagt ytterligere redusert.

Prissenkningen gjorde at en barnehageplass ble en reell valgmulighet for flere småbarnsforeldre.

Barnehagereformen bidro til å gjøre barnehager mer tilgjengelige for alle, og førte til større sosial likhet i bruken av barnehagen.

• barnehage
• kontantstøtte
• barnehageloven
• barnehageeigar

• St.meld. 24 (2002-2003) Barnehagetilbud til alle – økonomi, mangfold og valgfrihet

• Ellingsæter, A. L., Gulbrandsen, L. (2003): Barnehagen fra selektivt til universelt velferdsgode. NOVA-rapport 24/03.
• Ellingsæter, A. L. (2016). Kampen om familiepolitikken: Farvel til hybrideregimet?Tidsskrift for samfunnsforskning. Nr 3.
• Gulbrandsen, L. (2016). «Valget er barnehage». I: Gulpinar, T., Hernes, L., Winger, N. (red.): Blikk fra barnehage. Fagbokforlaget 2016.
• Kornstad, T., Thoresen, Th. O. (2003): Barnehageforliket – effekter på arbeidstilbud og inntektsfordeling. Økonomiske analyser vol 22(5).