bank

Etablering av sparebanker og forretningsbanker krever offentlig konsesjon, og deres virksomhet er underlagt statlig kontroll (som Finanstilsynet).

De har enerett til å motta innskudd fra «en ubestemt krets av innskytere», det vil si fra personer, foretak, organisasjoner, statlige og kommunale institusjoner, og de er forpliktet til å være med i et banksikringsfond.

Bankene deltar i sentralbankens betalingsavregning (bank clearing) og har rett til å holde konto i sentralbanken. I nødstilfelle kan de også oppta lån i sentralbanken, som skal være «långiver i siste instans» (lender of last resort).

I dag er forretningsbankene organisert som aksjeselskaper, men flere av dem ble startet som personlig foretak av en velstående privatperson – en bankier – som for eksempel John Pierpont Morgan jr., brødrene Rothschild, Carl Joachim Hambro og Nicolay August Andresen.

Sparebankene var opprinnelig selveiende institusjoner, men i flere land er de i senere år blitt omgjort til aksjeselskaper. Deres formål var å gi allmennheten en institusjon der de trygt kunne investere sine sparemidler, og der de kunne få lån til anskaffelse av bolig og av driftsmidler i jordbruk, fiske, håndverk og annen mindre næringsvirksomhet.

Forretningsbankene ble etablert for å gi private bedrifter en institusjon der de kunne oppta driftskreditt (korte lån) og plassere overskuddslikviditet. Kundekretsen var først og fremst bedrifter i industri, varehandel, gruvedrift, oljevirksomhet og skipsfart.

Ved stiftelsen må en forretningsbank ha en viss egenkapital. Den er skaffet til veie ved aksjetegning. Senere kan den være utvidet ved ny aksjetegning. I årenes løp blir egenkapitalen også økt ved at midler fra det årlige overskuddet legget opp i fond.

Sparebankenes egenkapital skriver seg fra en opprinnelig grunnkapital, senere fondsopplegg og ved utstedelse av grunnfondsbevis.

Som ledd i sikringen av bankenes soliditet har myndighetene fastsatt maksimalgrenser for bankenes utlån. Jo større egenkapitalen er, desto større kan utlånene være, og jo større de årlige fondsopplegg er, desto raskere kan banken vokse.

Etter bankkrisene i mellomkrigstiden har de fleste land pålagt bankene å skyte inn midler i banksikringsfond, som skal garantere at innskyternes midler ikke går tapt, helt eller delvis, når en bank er i krise.

Etter andre verdenskrig har det i alle industriland skjedd en markant konsentrasjon blant både forretningsbanker og sparebanker. Gjennom oppkjøp og sammenslutninger er tallet på selvstendige banker blitt redusert. En slik konsentrasjon har stort sett skjedd innenfor hver bankgruppe, men det finnes også eksempler på at forretningsbanker har overtatt sparebanker.

Ved å etablere virksomhet i flere land er de største bankene i stigende grad blitt multinasjonale. Dessuten har store forretningsbanker utviklet seg til finanskonsern ved å erverve finansieringsselskaper, kredittforeninger, forsikringsselskaper, meglerforetak og andre finansforetak. Ledelsen har ment at det er mer lønnsomt å drive i stor skala og i stor bredde enn i liten.

Som private foretak må bankene være lønnsomme. Inntektene må overstige kostnadene. Den viktigste inntektsposten er rentenettoen, det vil si differansen mellom bankens renteinntekter av utlån og plasseringer, og bankens renteutgifter til innskytere og långivere.

I tillegg kan banken ha inntekter fra handel med valuta og verdipapirer, garantier gitt til kunder, eiendomsmegling og liknende. Banken har også kostnader som lønn til de ansatte, husleie og andre driftskostnader, og differansen mellom inntekter og kostnader utgjør driftsresultatet.

For å komme frem til bankens årsresultat må driftsresultatet reduseres med tapsavsetninger. Disse skal foretas etter myndighetenes regler og dekke konstaterte og påregnelige tap på bankens utlån og plasseringer.

Når banken har overskudd, kan dette pløyes tilbake i banken gjennom fondsopplegg eller utbetales som utbytte til eierne, altså aksjonærer og eiere av grunnfondsbevis. Hvis resultatet er negativt, vil eierne vanligvis ikke få utbytte, og tapet må dekkes ved å tære på opplagte fond.

Egenkapitalen er differansen mellom bankens eiendeler og gjeld, det vil si mellom utlån og plasseringer i innenlandske og utenlandske verdipapirer, i bankbygninger og andre eiendommer på den ene siden, og innskudd og innlån på den andre.

Størsteparten av eiendelene er bankens utlån. Den største gjeldsposten er kundenes innskudd og lån. Egenkapitalen består av aksjekapitalen, grunnfondskapitalen og opplagte fond.

Det moderne bankvesenet er av italiensk opprinnelse, men dets røtter går lenger tilbake. Overføring av penger og oppbevaring av betrodde midler finner man allerede i det gamle Babylon (500-tallet før vår tidsregning), Hellas og Roma.

Også i middelalderen og enda lenger frem i tid spilte pengevekslerne en stor rolle fordi myntforholdene var så skiftende. Særlig utviklet italienerne denne typen forretning og utbredte den til andre land. Etter sin opprinnelse ble disse italienere kalt lombardere, og bankenes gate i London City, Lombard Street, er oppkalt etter dem.

De drev særlig én type lånevirksomhet – kortsiktige utlån mot håndfast pant – som kom til å gå under navnet lombardlån. De benyttet også veksler i utlånsvirksomheten. For øvrig var vekselérforretning i eldre tider ofte forbundet med gullsmedhåndverket.

Den første offentlige banken var Banco di Rialto i Venezia, som ble opprettet 1587. Snart fulgte banker i Amsterdam, Hamburg og Nürnberg. På 1600-tallet begynte en ny utvikling av bankvesenet. Engelske gullsmeder tok imot edelt metall og kvitterte med å utstede betalingsbevis som tjenestegjorde som sedler.

I tilknytning til de store, engelske handelshusene oppstod det merchant banks. Den første seddelutstedende banken ble etablert i Sverige i 1661. Deretter fulgte Bank of England i 1694 og den tilsvarende i Skottland året etter. De fikk avgjørende betydning for utviklingen av det moderne seddel- eller sentralbanksystemet.

Med industrialismens fremvekst oppstod behovet for banker som kunne betjene større bedrifter. Bankene ble organisert som aksjebanker fordi det gjorde det lettere å skaffe den nødvendige grunnkapitalen. Bankenes formål var å skaffe bedriftene både kortsiktig driftskreditt og langsiktige lån til investeringer.

«Kredittbankene» blomstret særlig i England og Nederland, mens Frankrike etablerte investeringsbanker – crédit mobiliers – som ble mønster for tilsvarende banker i andre land.

På 1800-tallet fikk alle typer bankvirksomhet et veldig oppsving, og en mengde særegne bankformer ble utviklet. Området for bankenes virksomhet ble stadig utvidet, slik at det snart omfattet hele det økonomiske liv.

Samtidig skjedde det en sterk konsentrasjon. I 1844 var det mer enn 2000 banker i England. I 1913 var tallet kommet ned i 43 og etter andre verdenskrig regnet man først og fremst med «de fire store». Også i USA ble det en kraftig nedgang i antall selvstendige banker. Dette skyldtes ikke minst krisen i mellomkrigstiden. Av de omtrent 30 000 bankene som eksisterte i 1922, opphørte vel 10 000 i løpet av kriseårene.

Etter andre verdenskrig er det etablert en rekke internasjonale investeringsbanker. FNs bank, Verdensbanken, som ble opprettet i 1946, er blitt fulgt av flere regionale utviklingsbanker. De skal gi lån til offentlig infrastruktur som veier, kaier, vann, elektrisitet med mer, og til private bedrifter for å stimulere den økonomiske veksten i fattige land.

• sentralbank
• penger
• innskudd
• betalingsformidling